Godhet i en hard verden

Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Matteus 5,5

INTRODUKSJON

I 1095 ba pave Urban II det som ble kjent som det første korstoget for å gjenvinne Jerusalem fra muslimene, med et rop fra Deus Vult, "Gud vil det." Det var mange erobrere (fra Portugal og Spania) med den samme korsfarende ånden som ville spre kristendommen over Amerika – enda en historie om brutalitet i Jesu navn. Trettiårskrigen (1618 -1648), når katolikker og protestanter møttes mann mot mann på slagmarken med grove våpen, som resulterte i at millioner av mennesker døde, dukker også opp i tankene.

Alt dette fører oss til spørsmålet om hva som er den virkelige kraften i kristenlivet – mobiliseringen av "kraft fra det høye" (Lukas 24,49) som gjør at riket rykker fremover i denne verden?

DYPERE FORSTÅELSE

Ydmykhetens hjerteslag er Guds selvoppofrende kjærlighet, som vi ser kraften av når Kristus ga sitt eget liv. Men ydmykhet må ikke blandes med svakhet. Paradoksalt nok kan ydmykhet defineres som mild styrke, styrt av Den hellige ånd, og den skal arve jorden.

LEGG MERKE TIL

Saligprisningene sier: "Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden" (Matteus 5,5) Verbet "arve" peker på en fast eiendom, en gave som Gud legger i hendene våre. Men hva betyr det å eie jorden? Salme 37 snakker om at de ydmyke skal arve landet (landet Israel). De ydmyke som er velsignet, er de som stoler på Herren. De vender seg bort fra sinne. De venter tålmodig – og Gud belønner dem med det lovede land.

Men teksten vår sier ikke "land". Jesus sier at de ydmyke skal arve "jorden". Guds velsignelse har blitt universalisert. Nå er det folk fra alle stammer, tungemål og nasjoner som riket tilhører. Teologer kaller riket "allerede og ikke ennå". Hele arven kommer i framtiden. Men velsignelsen har allerede begynt, inkludert nært fellesskap med Gud ... ren samvittighet ... fred ... og åndelig frukt.

TA DET I BRUK

I Kristi rike har vi ikke i nærheten av mange nok individer som er forberedt på å lede hans kirke med mildhet – det vil si en styrke styrt av Den hellige ånd. I stedet er det mange som setter seg godt til rette og venter på at andre skal lede, bestemme og bringe menighetens arbeid videre. Kirken svekkes og djevelen gleder seg. I slike øyeblikk er det lett å glemme at Kristus er en løve, en plage for en maktesløs religion, som kaller sine etterfølgere til å involvere seg i en åndelig kamp.

For å se ydmykhetens ubeskrivelige kraft, må vi ikke se på ydmykheten selv, men på Herren Jesus Kristus, ydmykhetens Konge som fornedret seg selv til døden, selv til døden på et kors (Filipperne 2). Med et slikt bilde foran oss blir vi inspirert til å tjene både i kirken og hjemme med mild styrke, styrt av Ånden. Da vil verden, fanget i så mye strid, se forskjellen som ydmykheten som ærer Kristus utgjør.