Overnaturlig hverdagslivPrøve

Å høre det vanlige

Etter noe tid begynte jeg å legge merke til at Gud talte til meg gjennom bøker. Det er normalt, helt vanlig og uspektakulært. Men det var likevel stemmen hans. Jeg har alltid likt å lese, men jeg startet å finne ut at da jeg valgte meg ut en bok fra bokhyllen, tilsynelatende helt tilfeldig, snakket den til meg på et dypt nivå om det som foregikk i livet mitt akkurat da. Dette skjedde ikke hele tiden, og når du leser dette kan det virke som tilfeldigheter, men det skjedde så ofte at det er noe jeg nå forventer. Jeg kan se at Guds hånd står bak.

Jeg husker at jeg en uke ba om hva jeg skulle snakke om i kirken og jeg fikk en tanke om at jeg skulle snakke om døden. Jeg har aldri snakket om døden og jeg var ganske motvillig til å gjøre det da! Det neste som skjedde var at jeg la merke til en bok i bokhyllen min, den hadde vært der i årevis, og jeg hadde aldri åpnet den eller husker hvordan jeg hadde fått den. Jeg fikk plutselig en følelse av at jeg måtte lese den. Jeg sa høyt, "Hvis den boken er om døden, da er det hva jeg skal snakke om." Til min overraskelse var hele boken en meditasjon over død og det å dø.

Når jeg ser tilbake undrer jeg om Gud begynte å hjelpe meg med å fylle inn de manglende brikkene med skriftsteder og bøker for å oppmuntre meg til å forstå at jeg ikke var helt døv for stemmen hans.

Etter som jeg begynte å vokse i tillit til at Gud snakket til meg, begynte jeg å praktisere profeti litt mer. Når jeg ser tilbake er en av tingene som overrasker meg hvor lite åndelig det føltes. Jeg har alltid antatt, når jeg hørte andre menneskers historier, at noe i nærheten av elektrisitet hadde rast gjennom kroppen deres og de hadde fått en beskjed som nettopp hadde blitt brent in i sjelen deres.

Da jeg startet å prøve meg var det ikke helt slik det fungerte. Jeg gikk gjennom en periode med å forsøke å ha en profeti om dagen. Jeg satt på rommet mitt på universitetet og spurte Gud om han kunne gi meg et ord for noen. Som oftest, etter en stund, ville noen komme i tankene og jeg ville få et bibelvers, et bilde eller noe annet. Jeg følte meg fremdeles ikke sikker, så jeg bestemte meg for å sende tekstmeldinger med profetiene til folk - det sparte meg for ubehaget ved å ta feil ansikt til ansikt! Jeg gjorde dette i to eller tre uker, og jeg er ganske sikker at jeg sendte mange "velsignede tanker" i stedet for profetier. De fleste av tekstmeldingene var noe slikt som, "Jeg ser en foss og Gud sier han er glad i deg..."

Så en dag fikk Gud meg til å tenke på en venn jeg ikke hadde vært i kontakt med på flere måneder. I tankene mine så jeg et bilde av et eple som det var tatt en bit av. Jeg sendte henne det bilde med en beskjed som jeg tenkte passet til det, "Du har bare tatt en bit av livet ditt, og Herren ønsker at du skal vite at det er så mye mer å glede seg over." Det føltes veldig enkelt, men hun sendte en tekstmelding tilbake med en gang, "Det er fantastisk, tusen takk skal du ha." Hun forklarte at hun skulle gifte seg, men hadde ni måneder tidligere brutt forlovelsen. Jeg visste det ikke, men det var samme morgenen som hun skulle ha gått ned midtgangen i kirken.