Den store dagen kommer

Til slutt, fødselen: et nyfødt barn i en krybbe, hans foreldre, og noen gjetere. Denne historien kunne godt ha blitt glemt med tiden, hvis det ikke var for barnet som ble født den vinterdagen. 

Stallen var mest sannsynlig et tilbygg til en bolig, hvor dyrene ble holdt og matet. De fleste barn ble ikke født i palasser eller med gode sanitære forhold. Mange døde ved fødselen eller da de fortsatt var veldig unge. 

Litt tidligere i historien, kunngjorde guvernøren, etter en befaling fra keiser Augustus, alle at menn skulle dra til hjembyen sin, for å bli registrert - litt som en folketelling, men med grusommere konsekvenser hvis man ikke gjennomførte det. 

For Josef og Maria var dette svært dårlig timing, siden hun måtte reise fra Nasaret til Betlehem som høygravid. Reisen var slitsom og lang, 14,5 mil. Vi vet ikke hvor lenge de var i Betlehem før den store dagen kom, men det ser ikke ut til å ha vært lang tid. Folketellingen betydde at byen var full, så å ikke finne et passende sted for fødselen var ikke underlig, men veldig upraktisk. 

Mye rundt Marias lydighet mot Gud var minst sagt ubeleilig. Vi gjør uklokt i å forvente at det å gjøre Guds vilje, alltid vil være praktisk, enkelt eller rett frem. Maria møtte sosial kritikk, avvisning fra familien sin (tre ganger som vi vet om), og den verst tenkelige sorgen for enhver mor – et barns død, "ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd." Da Maria sa «La det skje med meg som du har sagt» kan hun ikke ha innsett konsekvensene, men det gjør heller ikke vi, når vi sier ja, Herre. Men ja er det eneste svaret til Gud, da det er en selvmotsigelse å si nei, Herre. Ja er alltid det beste svaret, for selv om det kan medføre vanskeligheter, medfører det også dyp oppfyllelse og fred, og å vite at du behager Gud. Med andre ord, vi har det mye bedre selv om vi ikke ser ut til å ha det.

Den store dagen kommer, og Jesus Kristus, Ordet inkarnert, ble født som et hjelpeløst barn på et usannsynlig sted, blant usannsynlige mennesker. Han ble ikke født i et palass. Han var ikke omgitt av privilegier, og han levde heller ikke i et århundre som spesialiserte seg på sykehuspleie for nyfødte.  

Kongene av Israel, yppersteprestene og romerske delegater var alle påfallende fraværende. Var det noen som la merke til det? Vel, ja, det gjorde de, men det snakker vi om en annen dag.

En stor dag, den største, for verden passerte nesten umerkelig. Imidlertid skjedde det noe fantastisk, noe vakkert i krybben den dagen. Barnet for vår forløsning kom. Gud som bor hos mennesker – Gud med oss ​​– Gud for oss.