Maria sier ja

Gabriel kom til Maria med et budskap fra Gud – «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!.» Maria forsto antydningene i denne hilsenen, og det er nettopp derfor den bekymret henne. Slik talte Gud til dommere og profeter i Det gamle testamente – noe hun ikke forestilte seg å være. 

Hva kan dette bety, var hennes forskrekkede reaksjon? Hvis vi setter oss selv i denne situasjonen er det sannsynlig at vi også ville vært «forskrekket». Jeg tviler på at utseendet til en engel ville fremkalle et likegyldig svar fra noen. Englenes sfære med profetiske kunngjøringer er ikke noe som får oss til å bare "holde roen og fortsette." 

Maria ble lovet et barn, noe som i seg selv ikke var uvanlig eller uventet. De fleste jødiske jenter giftet seg og fikk barn. Men de fleste, alle, jødiske jenter hadde en partner å få barn med – det har de fortsatt. Men dette barnet ville ikke være et hvilket som helst barn, men «Den høyestes Sønn», den lovede etterkommeren til kong David, som skulle regjere for alltid. Mon tro hva Maria tenkte? 

Hun svarte: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen hadde fortalt Maria noe så uhørt, og underforstått så potensielt isolerende (hvem ville tro henne), at spørsmålet hennes ikke var mangel på tro eller tillit. 

Den høyestes kraft skulle overskygge henne, og Faderens evige Ord skulle bli menneske i Marias liv. 

Hennes svar: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» For en tillit, for en lydighet Maria viste. Og for en pris hun ville betale i sin lydighet mot Gud. 

Hvor langt går vår lydighet? Å motta Guds ord er ikke alltid et spørsmål om personlig bekvemmelighet. Men for et utfall for de som sier ja, for en deltagelse i det guddommelige. Som med Maria bærer vi frøet til Guds forløsende ord, når vårt kanskje, vår motvilje, blir vårt ja.