Uventet oppmuntring

Gud vet at noen reiser er vanskelige nok, og enda verre hvis de må gjøres alene. Så Gabriel fortalte Maria at hennes slektning Elisabet var gravid i sjette måned. Dette må umiddelbart ha vekket Marias nysgjerrighet, ettersom Elisabet hadde båret på sorgen og skammen av å ha vært ufruktbar hele livet. Å høre at Elisabet skulle få barn må ha vært en stor oppmuntring for Maria. Hun var ikke alene i denne skremmende verden av besøk, profetier og oppfyllelser.

Nesten umiddelbart reiste Maria for å besøke slektningen sin. Hun ville forstå. Da Maria gikk gjennom døren sparket barnet i Elisabets mage. Ikke bare det, Elisabet ble fylt av Den hellige ånd og velsignet Maria og barnet som skulle komme og spurte hvordan det kan skje at «moren til min (hennes) Herre kommer til meg ( henne).» Med andre ord, jeg burde ha kommet til deg. 

Nok en gang ser alt opp ned ut, fra et perspektiv av kulturelle forventninger. Maria ville normalt vært den som viste ære til sin eldre slektning, Elisabet. 

Men Gud sa, at det nødvendigvis ikke er til de fremste, de sterke, de mektige eller de rike han vil bringe frelse. Hvis det var tilfelle, ville de mest sannsynlig ta æren. Gud undergraver regelmessig normale forventninger, og Skriften sier med innlevelse, at bare Gud skal få heder og ære – bare han kan. Han ser etter de ydmyke, de ubemerkede, de overraskede, og ja, noen av dem bor i Kongens hov.  

Så bryter Maria, inspirert av oppmuntringen av hilsenen, ut i sang og forteller hva Gud har gjort for henne. Denne bemerkelsesverdige sangen, som minner om profetene, feirer at Herren utvalgte Maria – i hennes «fattigdom» – og spredningen og ydmykelsen av de stolte. Den er full av gammeltestamentlige bilder og profetisk tone, og lar oss ikke i tvile på at Maria kan ha vært ung, men langt fra bibelsk analfabet og hun var heller ikke uten forståelse av Guds veier. 

Heretter bodde Maria hos sin slektning i tre måneder, noe jeg kan tenke meg å ha falt sammen med døperen Johannes fødsel. For en styrke og trøst de ville vært for hverandre. Vi kan forestille oss at de deler historiene sine, ber sammen og grunner over profetene, kanskje til og med Jesaja, som hadde så mye å si om Herrens tjener. 

Det finnes alltid noen som går en lignende vei, for å oppmuntre og styrke oss i vår lille eller store lydighet til Guds ord. Det er til dem vi bør skynde oss, som Maria gjorde, for å finne støtte og mot.