Fader vårPrøve

Lovprisning

La navnet ditt helliges

De fleste setningene i Herrens bønn er helt ukompliserte, men en som krever forståelse er La navnet ditt helliges . The New Living Translation sier «må navnet ditt bli holdt hellig», noe som hjelper. Det kan også være til hjelp å vite at i Bibelen er det å snakke om noens navn å referere til alt de er og representerer. Egentlig er vi ikke langt unna dette på engelsk når vi sier at noen «dro navnet mitt gjennom gjørma» eller «navnet ditt ble æret på møtet».

Å hellige Guds navn eller å ‘holde det hellig’ er på sitt enkleste vis å ære eller prise Gud på en slik måte at han, og alt ved han, er hevet over alt vi er. Det er for å minne oss selv på at Gud bør opphøyes og heves høyt over alt annet. Vi trenger å gjøre dette fordi det er en slags "åndelig tyngdekraft" løs i verden som har en tendens til å trekke alt nedover, inkludert Gud. Denne nedtrekkingen av Gud kan skje på alle nivåer. En person kan for eksempel trygt si at fordi de ‘gjorde Guds verk’, blir enhver kritikk av dem å angripe Gud. På samme måte som jeg antar at de fleste av oss vil nekte å bevisst tråkke på vårt lands flagg, så vi må være veldig forsiktige med å gjøre eller si noe som kan sverte eller tilsmusse Guds navn. Mye skade har blitt gjort på kristendommen ved at folk nedverdiget Guds navn ved å knytte det til tvilsomme foretak. 

Det er viktig å huske at Herrens bønn begynner med å fokusere på Herren selv. I de ti bud ser vi at de fire første bud handler om hvordan vi forholder oss til Gud og de resterende seks handler om hvordan vi forholder oss til mennesker. Herrens bønn har et lignende mønster, og det er nok en påminnelse om at sann bønn bør fokuseres på Gud og ikke oss. 

Å begynne bønn med å løfte Gud opp i lovprisning og ære er en utmerket måte å starte på, av flere grunner:

• Å prise Gud minner oss om universets virkelighet. Vi er omgitt av alle mulige autoriteter og individer som hevder å være herrer over alt som berører oss. Å prise Gud minner oss om at uansett hvilket daglig press vi møter, er det Gud alene som til syvende og sist har ansvaret.
• Å prise Gud minner oss om hvem han er og, underforstått, hvem vi er. Selv om vi gjennom Kristus kan kjenne Gud som vår fullkomne forelder; når vi kommer i bønn til Gud, kan vi aldri sette oss ned foran ham som likeverdige. Lovprisning løfter ikke bare opp Gud; ved å ydmyke oss blir vi satt på vårt rette sted.
• Å prise Gud gir oss det rette fokuset. Å prise vår himmelske far i begynnelsen av bønnen vår er å gjøre den Gud-fokusert. Det er som å orientere et kart sammen med kompasset slik at det peker mot sann nord. Så sterke er våre egne personligheter og bekymringer at det er veldig lett å gjøre oss selv til fokus for våre bønner og så forvrenge det vi sier med det resultat at våre bønner ikke blir mer enn handlelister. Uten å forankre vår bønn i lovprisning er det alltid en fare for at vi kommer til å se Gud som noen som kan svare på våre behov. Vi skaper en avgud som rett og slett er den store overnaturlige legen, den himmelske banken eller kjøpesenteret "i himmelen" og et individ hvis formål bare er å helbrede våre sykdommer, øke vår rikdom eller dekke alle våre ønsker. 
• Lovprisning minner oss om hvem Gud er. Mange kristne forsømmer Det gamle testamente, og dette er uheldig fordi det er på disse sidene grunnlaget legges for Det nye testamentets ideer om hvem Gud egentlig er. I Det gamle testamente ser vi Gud som hyrde, konge, dommer, forløser, den hellige og så videre. Bibelbasert lovprisning gir oss en rikere og dypere idé om hvem Gud er.
• Lovprisning løfter Gud og opphøyer han. Den gamle søndagsskoleregelen er klok og god: ‘Liten Gud, store problemer; stor Gud, små problemer’. Lovprisning løfter Gud!