Fader vårPrøve

Privilegium

Vår far i himmelen

Hemmeligheten bak mange ting i livet – kanskje alt – er balanse; to eller flere ting i spenning mot hverandre. For eksempel vil den smarte produsenten ønske å lage et produkt som passer mellom riktig pris og riktig kvalitet; En klok forelder vil ønske å balansere kjærlighet og disiplin, og så videre. Med vakker kortfattethet gjør Herrens bønn dette med de små ordene Vår far i himmelen.

Først blir vi her minnet om at Gud er Far. Her må jeg umiddelbart si at hvis opplevelsen din av en far, som så mange i dag, er så negativ at selve ordet øker blodtrykket ditt, kan det hende du har noe du må bearbeide. Du må kanskje stadig og bestemt minne deg selv på at Gud er den ideelle faren som du aldri kjente, eller til og med tenke på han som en "perfekt forelder"; noen som er kjærlig og viselig opptatt av at du vokser til den du skal være. Problemer med ordet far bør ikke undergrave den ekstraordinære sannheten at vi kan kjenne Gud som en kjærlig forelder. Vi kan kvitte oss med alle ideer om Gud som en slags kald, beregnende, himmelsk superdatamaskin og kaste bort alle tanker om at han er administrerende direktør for universet. Bønn, sier Jesus, kan og bør innebære et familieforhold til Gud. Nå er det en konsekvens her; for å ha det dyrebare forholdet må vi tro på Jesus og ved å gjøre det bli hans brødre og søstre. Det er en vakker logikk her: Å sette sin lit til Kristus er å bli adoptert inn i Guds familie og derfor, per definisjon, å være i et sønn- eller datterforhold til Gud. Vi blir "forbundet" med et nytt sett med relasjoner til andre troende, både i himmelen og på jorden.

Denne fantastiske sannheten balanseres av påminnelsen om at Gud er i himmelen. Han er allmektig, fullkomment hellig og helt utenfor vår fatteevne. Han forstår alt, vet alt, har skapt alt og opprettholder alt. Vi trenger dette. Det er altfor lett å skape en redusert Gud i lommestørrelse i vårt eget bilde, men dette er en Gud som er i himmelen: større og mektigere enn noe vi kan forestille oss.

Dette er altså den perfekte balansen; vi burde ha noe som vi kan kalle kjærlig ærefrykt eller hengiven tilgivenhet – kall det hva du vil – men disse to fantastiske sannhetene holdt sammen. Dette er viktig fordi mange troende, kanskje alle, har et bønneliv som ofte kommer ut av balanse. Vi kan neglisjere Guds kosmiske kraft og ende opp med å behandle han som en slags behagelig venn der oppe som ikke bryr seg om hva vi gjør. Alternativt kan vi neglisjere Guds faderlige kjærlighet til oss og forestille oss at han er en slags fjern og løsrevet overherre over universet. Her lærer Jesus oss at det vi har er et forbløffende privilegium: hvis vi tror på Kristus, kan vi kjenne himmelens Gud i all hans kraft og herlighet som en kjærlig, deltagende, fullkommen forelder. Fantastisk!

La oss pause ved de første ordene når vi ber denne bønnen, Vår far i himmelen; la oss forbli balanserte.