Innfridde drømmerPrøve

Skuffelse og smerte har en tendens til å drive frem fristelser. De gjør oss mer utsatte på våre svake områder. Om det er isolering, overspising, å ha tankeløs sex, eller å ta seg noen glass for mye vin, vårt ønske om å bedøve eller flykte fra smerte, driver oss til kompromisser. Vi forteller oss selv at vi fortjener å føle oss bedre.

Når ting gjør vondt er det mer sannsynlig at vi ofrer drømmer for det som er midlertidig. Trøsten denne oppførselen gir oss er flyktig og grunn på det beste, ondskapsfullt ødeleggende på det verste.

Det er en scene i en berømt opera, La Bohème, der to menn lider gjennom en brutal vinter i Paris. En av dem, en forfatter, har lagt utallige timer inn i et arbeid. Han er så kald at han nesten ikke kan fokusere på skrivingen sin lenger.

Uten penger til kull eller ved for å brenne på ilden, kaster han, i et øyeblikk av ren desperasjon, hele manuskriptet inn i peisen. På sekunder brenner buntene av papir med alt det han har skrevet opp til aske.

Forfatteren ofret drømmen, alt han hadde jobbet for, for et flyktig øyeblikk av komfort. Han ga etter. 

Vi ser det samme mønsteret i historien om Esau i 1. mosebok. Utslitt og utsultet kommer han hjem til lukten av kokende varm linsegryte. Desperat etter ernæring gir Esau opp fødselsretten sin, alle privilegiene, autoriteten og arven som kom med å være førstefødt, for litt suppe. Han ofret sin fremtid for et øyeblikks tilfredshet av en full mage. 

Men, jeg skjønner det. 

Jeg er fristet til å spise følelsene mine når jeg sørger (jeg gir etter mange ganger!).  Etter skilsmissen fristet ensomheten meg til å legge ned standarden og gjøre kompromiss i dating. Heldigvis ga jeg ikke etter for denne fristelsen, men den var helt klart der. 

Da jeg mistet hjemmet mitt, og var på kanten av konkurs, tilbød en nabo meg en jobb med 7-siffret lønn i medisinsk salg. Jeg var fristet til å ta jobben. Men det ville betydd å legge jobben for Treasures til side. Den midlertidige komforten av en større finansiell stabilitet var ikke verdt å gi opp planen Gud hadde kalt meg til.  

Noen ganger krever Guds drømmen offer. Det viser seg at Gud bryr seg mer om vår karakter enn vårt komfortnivå.

Vi kan la de vanskelige tingene bygge vår karakter, eller bryte den. Vi kan ofre drømmen vår for det midlertidige, eller vi kan holde ut og la utholdenheten styrke vår karakter og bygge modenhet i oss.  

Ikke gi opp drømmen for det midlertidige. Ikke la smerte eller skuffelse gjøre at du gir opp drømmer for raske løsninger og øyeblikkelige nytelser. Ikke gi opp. Det er for mye på spill.

Det er frihet på den andre siden av trofasthet.  Både for deg personlig, og for alle folkene som vil bli påvirket av at du lever ut meningen for livet ditt!