Samtaler med GudPrøve

Tidlig på nittitallet begynte Richard (min mann) og jeg å diskutere muligheten for å endre kirkemedlemskapet vårt vi hadde hatt i nesten ti år. Vi lengtet etter en mer moderne lovsangstil og vi så ingen tegn til endring. Etter mange måneder hadde vi snevret de potensielle kirkene ned til to eller tre, og annonserte vår avreise.  

I mellomtiden hadde vi blitt enige om å delta på en helg for åndelig fornyelse. Mennene deltok først og kvinnenes tur var to helger senere. Vi var begeistret for muligheten til å være bortreist sammen med Herren i denne "mellom kirker"-tiden.  

Richards syttito timer ble en personlig vekkelse—jeg kunne se på ansiktet hans da han kom inn døren den søndagskvelden. Mens han fortalte begynte jeg oppriktig å lengte etter min egen reise.  

Etter å ha delt mange detaljer tok han opp det temaet han taktfullt hadde spart til slutt. Han forklarte at under oppholdet hans hadde Herren avslørt for han at de ikke skulle forlate kirka si—vi skulle forbli der vi var. Da jeg hadde funnet ord å svare med, svarte jeg kvast at Herren hadde såvisst ikke avslørt dette for meg, og at han tydeligvis hadde gått glipp av Gud, som han responderte vist på og sa at vi fikk bare vente og se.  

Omtrent halvveis gjennom den siste dagen av mitt opphold snakket Herren til meg også. Et øyeblikk var jeg lykkelig uviten, og i neste øyeblikk skjønte jeg budskapet: vi skulle bli værende i vår hjemkirke. Punktum. Min forhåndsbestemte vilje traff Guds solide, urokkelige vilje som en bil i stor fart treffer et autovern i stål.

Skjelven og uvel begynte jeg å gråte oppriktige sorgtårer. Min lydighet var etterspurt. Vi ble bedt om å bli, men i det øyeblikket kunne jeg ikke fatte Guds mening. Det krevde perspektiv etter flere år for å forstå hvorfor. I mellomtiden valgt vi å være lydige og ble værende.

Det som fulgte var dype kutt i mine arrogante holdninger—au, etterfulgt av kurs i ydmykhet—dobbelt au. Jeg fikk noen av mine mest dyrebare lærepenger fordi jeg adlød og ble tvunget til å lære dem.  

Til min overraskelse gjennomgikk kirken vår en rekonstruksjon i Guds milde timing. Nå vet jeg gjennom erfaring at Gud kan forandre hvem som helst—selv meg. Og se vekkelse i min hjemkirke var vel verdt ventingen. Velsignelse følger alltid etter lydighet.