Å finne hvile i livets rytmerPrøve

Tilbedelsens rytme

Viktigheten i tilbedelsesrytmen vår er rotfestet i den Ene, den vi gir hengivenheten vår til. Tilbedelsens positive fordeler for oss ligger i perspektivet dette gir livene våre.

Vi feirer det som er av betydning i livet på mange forskjellige måter. Om det er et lag vi heier på, eller dingsene våre, så lovpriser vi ting som har gjort et vesentlig inntrykk på livene våre. Mange av oss kan prøve å skape en forskjell mellom disse tingene og vår anerkjennelse av Gud, men det vi tilber mest gir en indikasjon på hvor hengivenheten vår virkelig ligger. Hvis vi husker på verket Jesus fullførte, og det absolutt utrolige at det er sant i livene våre, vil det gi oss en holdning av takknemlighet. I Salme 95,1-3 står det "Kom, la oss juble for Herren, hylle vår frelses klippe! La oss gå fram for ham med lovsang, hylle ham med sang og spill! For Herren er en stor Gud, en stor konge over alle guder."

Jeg var aldri noe særlig til sanger. Da det ble mulighet for å løfte stemmen til felles lovsang i kirken, holdt jeg ofte litt igjen. Jeg har alltid visst at jeg gjorde det, men uten egentlig å tenke over hvorfor. Jeg begynte å be Herren om å vise meg, i hjertet mitt, hvorfor jeg holdt tilbake en del av begeistringen min. Det viste seg at grunnen til dette var ganske enkel. Jeg sto i vegen for meg selv. Jeg innså at jeg hadde vært så fokusert på opplevelsen min, komforten min, og sangstemmen min, at jeg glemte den grunnleggende forutsetningen for stunden. Jeg skulle anerkjenne og opphøye herlighetens konge og ære hans navn. Altfor mye av meg selv i ligningen avledet fokuset mitt i en uheldig retning.

Å tenke nytt om og gå dypere i konsentrasjon om lovprisningens hensikt hjalp meg å nærme meg lovsangen på en ærligere måte. Min forståelse av de positive følgende av lovprisning ble også justert. Mange mennesker jeg har snakket med har gitt uttrykk for at måten de opplever Gud på, i sitt daglige liv eller i kirken, blir kjedelig. Dette er alarmerende når vi vet at Gud er en kilde som ikke kan gå tom for godhet eller engasjement. Vi må søke etter det som har vært fra begynnelsen i større grad enn det som er nå. Vi kan finne den mystiske og storartede tilknytningen midt i tilbedelsesrytmen vår.

Å løfte opp Jesu navn, helt enkelt for hvem han er og hva han har gjort, gir meg stor tiltro og kalibrerer hva som gleder hjertet mitt. Når vi har en holdning av tilbedelse leder det oss til et sted der vi forstår Guds makt og ære, og det gir hjelp til å stilne angsten og lengselen vår. Når vi løfter opp navnet hans, blir de andre "navnene" eller tingene som har fått hengivenheten og oppmerksomheten vår, avslørt. Siden idolene våre, eller andre områder for lovprisningen vår, blir avslørt, kan vi frigjøre oss fra deres grep eller tiltrekningskraft på oss, slik at vi blir fri til å oppleve det Gud har for oss. 

Det er lett for oss å gli inn i en svært selvfokusert og selvsentrert levemåte, også i menighetslivet vårt. Vi kan få alt til å handle om oss - bekvemmeligheten vår, hva vi foretrekker, og hva vi oppfatter som viktig. Å gi hjertene våre en tilbedelsesrytme som gir oss nytt perspektiv, vil minne oss om den virkelige grunnen for livene våre.