Fri fra fryktPrøve

Hva om du kan prise Gud selv i smerte? Brian opplevde angst som førte til noen fysiske symptom i tillegg. Men gjennom hans erfaring, oppdaget han at han fortsatt hadde mye å takke Gud for. Her er historien hans: 

Det var først for noen år siden jeg begynte å kjenne på akutt angst og panikk. Da bodde jeg utenlands og var i en utfordrende tid av livet. Samtidig som jeg prøvde å lære et nytt språk, starte en bedrift, være Kristi lys hvor det i realiteten ikke var kirke tilgjengelig, og forelder til et tvillingpar på et år, var det som om jeg gradvis sank ned en mørk dal. 

I løpet av flere måneder var jeg plaget av brystsmerter, hodepine og annen smerte som fungerte som en katalysator for frykt og bekymring ulikt noe jeg noen gang har opplevd. Frem til dette punktet av livet mitt, hadde jeg ikke stridd noe særlig med uro, og dersom jeg skal være ærlig, roste jeg meg selv for å være en tapper risikotaker. Men jeg begynte raskt å dvele med verste tenkelig utfall - overbevist noe alvorlig var galt med meg eller at noe forferdelig skulle skje med familien min.  

Folk spør meg om angsten min hadde noe med omstendighetene å gjøre, var fysiologisk eller åndelig. Etter å ha tenkt en del på det, er jeg overbevist at svaret er "ja". Jeg tror det ofte kan være mange ting som spiller inn. Stress har en tendens til å vokse til et punkt hvor selv de med høyest toleranse er mottakelig for dens overtakende kraft. 

Dessuten, slik som andre fysiske begrensinger eller sykdommer, erfarer noen av oss tider hvor kroppens kjemikalier er ute av balanse. I tillegg virker det som at vår spirituelle fiende er en som griper mulighetene til å angripe, og at han treffer våre svake områder. 

I Paulus sin kjente utfordring om ikke å bekymre seg for noe i Filipperne 4:6-7, kaller han oss ikke bare til å be, men også til å takke. Konteksten av Paulus sin instruks er ikke i hælene på en seier eller etter å ha fått et mirakuløst gjennomslag. Faktisk var Paulus selv midt i en forferdelig situasjon. Han skrev til kirken i Filippi fra fengsel og hadde en usikker fremtid. Men likevel reflekterer brevene hans dype glede og en holdning av fryd. 

Så, midt i all vår smerte, kan vi også lovprise.  

Jeg tror ikke Paulus spør oss om å hoste opp falsk takknemlighet. Jeg tror Paulus utfordrer oss til å gi takksigelse der hvor takk er passende, selv midt oppi det vi går gjennom akkurat nå, uavhengig av hva det er. 

Jeg har innsett at jeg aldri står uten noe å feire. Selv i de vanskeligste prøvelsene jeg har møtt, har det også vært ting jeg er takknemlig for. Å meditere på disse tingene og uttrykke takknemlighet overfor Ham, hjelper meg å forandre perspektivet og kalibrere sinnet mitt. 

En overvekt av negative eller stressende tanker kan skape en følelse av forestående undergang. Men når jeg meddeler min takknemlighet til Gud av ren disiplin, erfarer jeg ofte at skuldrene senkes. 

Det skal sies at dette ikke er en formel for et angstfritt liv. Men prinsippet av å prise Gud selv når man har det vondt, er en vei til Hans livgivende nærvær, som tilbyr oss fred. 

-Brian