Emosjonell ustabilitet

Da sjokket avtok, falt jeg hodestups inn i en sesong med følelsesmessig ustabilitet som var fremmed for meg. Jeg hadde mistet meg selv, og jeg savnet meg selv, men jeg visste ikke hvor jeg hadde gått eller hvordan jeg skulle få meg selv tilbake.

Jeg forsto aldri helt dybden av ordet "ødeleggelse" før jeg hadde en spontanabort. Jeg ble nesten lam av sorg. De minste ting ville få meg til å gråte. Så. Mange. Tårer. Til slutt klarte jeg å slutte å skamme meg over tårene og akseptere dem. Hvis jeg så en nyfødt i matbutikken og fikk et følelsesmessig sammenbrudd midt i midtgang ni, var det greit.

Forholdene mine til andre ble skadelidende. Vennskap med gravide eller de som fikk barn var en eksepsjonell kamp. Etter hvert som de hadde termin og babyene deres vokste opp foran øynene mine, snakket jeg mindre og mindre med dem. Det var ikke noe de hadde sagt eller gjort, jeg kunne rett og slett ikke se virkeligheten av hvordan livet mitt ville sett ut.

Mens jeg vanligvis levde med en kontinuerlig gnist av kreativitet, var jeg nå tom. Jeg hadde ingen motivasjon, ingen energi, ingen lyst. Jeg vendte meg mot skjermen på telefonen min for å fylle timene med tomme distraksjoner slik at jeg ikke skulle måtte konfrontere tankene mine.

I løpet av denne sesongen handlet jeg ikke med visdom, slik som beskrives så vakkert i Jacob. Selv om det å oppleve følelsesmessig ustabilitet er en del av sorgprosessen, ba jeg ikke Gud om å hjelpe meg gjennom det. For å være ærlig satt jeg en stund fast og ønsket å holde meg fast. Jeg skulle ønske at jeg hadde omfavnet Guds visdom og erfart karakteren som han lover i sitt Ord– ren, fredselskende, oppriktig og full av barmhjertighet og all god frukt. Til slutt skjønte jeg at jeg ignorerte den som visste nøyaktig hva jeg opplevde og som lengtet etter å være tilstede i smerten min.