SJOKK

Jeg har alltid ønsket å bli mamma, og da den plastikkpinnen viste “Gravid,” ble mannen min og jeg begeistret. De neste ukene valgte vi ut navn, gjorde klart barnerommet, kjøpte familiebil, og drømte om dagen når vår duo ville bli til trio. Vi fløt på svimlende lykke og begeistring.

På vår andre ultralyd, hørte vi de knusende ordene enhver mamma bekymrer seg for innerst inne. Det var ingen hjerterytme. Babyen vår var død. Vi var sønderknuste.

Jeg følte meg som en ballong. Følelsesmessig hadde jeg vært så begeistret for dette nye barnet, fylt med så mange ideer, prosjekter og forberedelser. Mine hemmelige babytavler på Pinterest var overfylte! Jeg hadde vært så fylt med glede at jeg nesten sprakk! Plutselig var det akkurat som om noen hadde sluppet taket i enden av ballongen. All luften kom ut og etterlot seg et flatt og tomt skall. Når ballonger først blir blåst opp og så tømt for luft, ser de aldri ut som de gjorde før de ble blåst opp. De får rynkete strekkmerker som viser påkjenningen av opplevelsen. Min sjel føltes som den slappe og rynkete ballongen.

Jeg lurte konstant på: ‘Hva gjør jeg nå?’ Mens livet fortsatte som normalt rundt meg, stod jeg stille. De få folkene som visste hva som hadde skjedd kom med vel-mente kondolanser. Men i min sjokktilstand og råe følelser, tolket jeg ordene deres som forsøk på å avvise smerten min, skape lys av tapet mitt, og unnskylde seg fra det ukomfortable å se meg bearbeide all sorgen.

Det hadde vært enkelt for meg å skjule sorgen min, men kvinner som hadde gått den samme veien før meg nådde ut til meg. Deres budskap var at dette kom til å være en lang og vanskelig reise, men at det ville være håp og fred i enden av reisen. De hadde rett. På samme måte inviterer jeg deg til å gå sammen med meg gjennom denne planen. Jeg har vært der du er, og jeg kan ærlig fortelle deg at dette ikke er enden, men bare et steg på reisen.

La oss ta de neste stegene sammen.