Paul Tripps daglige takkeandaktPrøve

Mens jeg skrev karaktertrekkene ved ekte kjærlighet: "sann, ydmyk, gledesfylt og utholdende", ble hjertet mitt fylt av en trist skyldfølelse. Jeg tenkte: "Min kjærlighet er ofte ikke sann." Nei, jeg mener ikke sann som i motsetning til falsk. Jeg tenker ikke på hyklerisk "Jeg kommer til å oppføre meg som om jeg elsker deg selv om jeg ikke gjør det" kjærlighet. Her menes sann med "rett", som den typen pil en skarpskytter passer på å dra ut av koggeret. Han ønsker en fullstendig rett pil slik at når den forlater buen, vil den ikke svinge i feil retning. Her menes sann med konsekvent, pålitelig og usannsynlig at den går i en ukjærlig retning. Dessverre er det fortsatt inkonsekvens i min kjærlighet. Når noen er uenig med meg, når noen kommer i veien for min plan, når jeg blir tvunget inn i en uventet venting, eller når noen får det jeg mener at jeg fortjener, er det veldig fristende for meg å reagere på en ikke-så-kjærlig-måte.

Det andre ordet, ydmyk, forklarer hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Jeg mangler fortsatt ydmykhet. Jeg har fortsatt en tendens til å få livet til å handle om min plan, mine følelser, mine begjær og mine forventninger. Jeg er fortsatt fristet til å vurdere om en dag har vært god i forhold til om den gjorde meg fornøyd og ikke om jeg gjorde Gud fornøyd og var kjærlig mot andre. Jeg er fortsatt fristet til å leve som om jeg eier mitt eget liv og fortsatt glemmer at jeg ble kjøpt med en pris. Og alt dette gjør at kjærlighet føles som en byrde istedenfor gledesfylt, det tredje ordet. Det er sant at når du lever for deg, er alltid kallet for å elske andre en byrde for deg.

Det siste ordet peker mot den høyeste og vanskeligste kjærlighetsstandarden: utholdenhet. Kjærlighet som ikke er trofast har liten verdi. Kjærlighet som forandrer seg med vinden er egentlig ikke kjærlighet i det hele tatt. Det er uklart og noe du setter på i et øyeblikk som gjør mer skade enn det gjør godt. Det er derfor Guds trofaste, evigvarende kjærlighet er en så stor og motiverende trøst.

Så er spørsmålet: "Hvor i verden kan jeg finne denne typen kjærlighet?" Vel, den kommer aldri fra å plukke deg selv opp og fortelle deg selv at du kommer til å klare bedre. Hvis du hadde hatt kraft til den typen selv-reformasjon, ville ikke Jesu kors vært nødvendig. Den eneste måten jeg kan slippe unna de selvopptatte båndene av min kjærlighet til meg og begynne å faktisk elske andre er at tilgivende, befriende, bemyndigende og evig kjærlighet blir plassert i meg. Jo mer jeg er takknemlig for den kjærligheten, jo mer finner jeg glede i å gi til andre. Guds kjærlighet, gitt frivillig, gir meg et håp om at jeg kan ha kjærlighet i hjertet som jeg gledelig kan gi videre.