Paul Tripps daglige takkeandaktPrøve

Det er virkelig sant at en av de største syndene i våre relasjoner er glemsomhet. Reflekter over den følgende liknelsen av Jesus:

Derfor kan himmelriket sammenliknes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: "Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen." Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: "Betal det du skylder!" Men den andre falt ned for ham og ba: "Vær tålmodig med meg så skal jeg betale deg." Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: "Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke du også ha vist barmhjertighet mot din medtjener sik jeg viste barmhjertighet mot deg? (Matt 18,23–33)

Vi kan alle være så glemsomme. Vi kan alle glemme prakten av kjærligheten og nåden som har blitt skjenket oss. Vi kan alle glemme at vi aldri kunne ha tjent eller fortjent de beste tingene i livene våre; de er bare våre ved nådens kraft. Her er problemet: til den grad du glemmer nåden du har blitt gitt, til den samme grad er det lett for deg å glemme å overføre nåde til andre. Til den grad du glemmer hvor mye du er blitt tilgitt, til den samme grad er det lett for deg å ikke tilgi menneskene i livet ditt. Hvis du feiler i å bære med deg et hjerte av takknemlighet for kjærligheten du har blitt gitt helt gratis, er det lett for deg ikke elske andre som du burde.

Det er og har alltid vært sant at ingen gir nåde bedre enn en som er dypt overbevist om at han trenger det selv og at det har blitt gitt nådefullt av en øm og nådefull Gud. Han gir det vi aldri kunne ha fortjent: så hvorfor snur vi oss bort og nekter å gi til andre før de når opp til standarden vi setter for dem? Vårt kall til å tilgi umiddelbart avslører vårt behov tilgivelse. Vårt kall til å gi nåde avslører hvor mye vi trenger nåde. Kallet til å tilgi er samtidig et kall til å huske og til å være takknemlig. Når du husker hvor langt du kommer til kort, blir du øm mot andre som faller til kort, og du ønsker dem den samme nåden som er ditt eneste håp. Måtte Gud gi oss nåden til å huske og viljen til å gi andre det samme som vi er blitt gitt.