Håp i mørketPrøve

Husk

Hvis du tror at Gud har glemt deg, så har du glemt hvem Gud er.

—Anonym 

Når jeg er i dalen, trenger jeg noen ganger bare å huske. Jeg vender tilbake til den jeg vet at Gud er. 

Habakkuks tredje kapittel starter med en lovsang som bekrefter hvor vanskelig livet er og samtidig minnes alt Gud har gjort. Det er nok et skritt, et veldig stort skritt, på reisen ut av dalen. 

Habakkuk ber: "Herre, jeg hørte gjetord om deg, jeg så, Herre, det du har gjort. Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid! Husk å vise barmhjertighet selv om du er vred!" (Habakkuk 3,2). 

Jeg husker da jeg gikk på college og følte meg mer bortkommen enn du noen gang kan forestille deg. Jeg ropte på Jesu navn og spurte han – nei, nesten utfordret han: "Hvis du er ekte, og hvis du er der, gjør noe." Jeg falt på kne som én person, og da jeg reiste meg igjen, var jeg som en helt annen person. 

Og så husker jeg hvordan Gud brakte Amy inn i livet mitt. Jeg elsker henne, og den gaven hun var og fortsetter å være, fra Gud. 

Og så husker jeg da datteren vår Catie ble født, og hvordan Catie, da hun var rundt tre år gammel, kom i kontakt med giftig eføy som ga henne utslett fra topp til tå. Før sengetid den kvelden sa hun til meg: "Pappa, Jesus kommer til å helbrede meg fordi jeg ba." Jeg husker jeg tenkte: "Åh, det er veldig søtt. Men jeg vet ikke hva vi skal gjøre, hvis utslettet fortsatt er der i morgen." Jeg husker at neste morgen kom Catie løpende inn på rommet vårt, naken og over seg av glede, og ropte: «Se! Se! Han helbredet meg!" 

Og utslettet var helt borte. 

Jeg husker da Amy og jeg var unge, vi hadde nettopp startet i tjenesten, og hadde ingen penger. Vi ba sammen: "Gud, vi vet ikke hvor maten kommer fra i morgen." Dagen etter fikk vi en tilbakebetalingssjekk med posten. 

Hva gjør du når du er i dalen? Du husker hva Gud har gjort. 

Og du våger å tro at det han har gjort før, vil han gjøre igjen. 

Be: Gud, jeg husker når...