Samtaler med GudPrøve

Mange ganger snakker Herren gjennom familie, venner, pastorer, eller til og med forfattere vi aldri vil møte. Akkurat slik Herrens ord kom til David gjennom Natan, til Ester gjennom onkelen Mordekai, og til Timoteus gjennom Paulus, kan vi bli sterkt påvirket av engasjementet og eksempelet til andre. 

Jeg kunne delt sider med sannheter oppnådd ved føttene til veiledere; sannelig, journalene mine er fullstappet av denne typen visdom, men jeg vil begrense meg til en. 

For noen få år siden hadde jeg privilegiet av flere møter med en veileder med visdom som har vist seg å være veldig praktisk. Da jeg spurte henne om min tendens til å gå inn i ledelse, og så ønske å trekke meg, forklarte hun at det som begynner som en selvsikker tro kan kveles ned til å tvile på seg selv. Ånden hopper og svever, mens den redde sjelen freser, «Hva tenkte du? Hvorfor tok du en slik risk? Milde himmel, gå tilbake!» 

For å illustrere trakk hun en stol til midten av rommet og gikk opp på setet for å representere det å godta en ny ledelsemulighet. Hun oppfordret til at når Herren inviterer meg til å «ta steget,» burde jeg skrape sammen nok mot til å stå i tro og ta inn utsikten fra den nye posisjonen. Så, om Herren så vil, beordre sjelen min til å ta steget sammen med den trofaste ånden istedet for å tillate sjelen min å kreve en rask retrett. 

Jeg handler fremdeles på dette rådet. Til tider har jeg bokstavelig talt gått alene til det fysiske rommet som representerte lederskaputfordringen, plassert en stol midt på gulvet og tatt steget opp på setet. Fra det synspunktet tok jeg inn rommet og mediterte på autoritetsplassen som Herren har kalt meg til. Fremdeles stående på topp, ba jeg for andre og meg selv. Så kommanderte jeg høyt til sjelen min å stå i den nye posisjonen og være i fred. Jeg sa ja til Herren og nei til tvilen min. Det rådet har blitt konkret visdom for livet mitt, Herrens stemme gjennom en troverdig veileder.