Elsk som JesusPrøve

Å vente i kø hos banken

Jeg har alltid vært forvirret av sosial status. Hvorfor hever vi mennesker noen folk, men ikke andre? Det kan være mange faktorer som påvirker ens egen plass på en sosial totempæl: berømmelse, rikdom, evner, utseende, personlighet, tittel, arv, osv.

Det var sannsynligvis under videregående at jeg først la merke til de forskjellige rangene i popularitet, men godt inn inn i det voksne livet fortsetter jeg å legge merke til at mengden enstemmig tar parti med noen, og kollektivt ignorerer andre. Vi rangerer oss selv, putter noen først og andre sist.

I det første året etter at jeg flyttet til en storby, gjorde jeg den tåpelige feilen av å besøke en minibank på en lørdag. På veien for å møte en date jeg håpet på å imponere, tok jeg plassen min i en lang kø av utålmodige folk som trengte kontanter til helgen. Mens jeg sto og tenkte, la jeg ikke med en gang merke til det voksende oppstyret i begynnelse av køen som var minst åtte personer lang. Et hulk og et banneord tok oppmerksomheten min derimot, og jeg så nå en dame med langt hår som kjempet for å holde inne følelsene sine og fullføre uttaket. Jeg stirret på damen og deretter på køen foran og bak meg. Alle unngikk øyekontakt og høflig (eller bare utålmodig) ignorerte damen i krise. Damen avbrøt sitt uttak og snudde seg så til oss alle og sa, "Faren min døde nettopp." Det var mindre av en unnskyldning og mer som en forklaring. Når hun ikke fikk noen respons snudde hun, fremdeles gråtende, og gikk mot parkeringsplassen. Jeg så rundt om noen skulle hjelpe, og tenkte at noen virkelig burde gjøre noe. Til min avsky gikk det opp for meg da at grunnen til at mine egne føtter forble stødig plantet var at jeg ikke ville miste plassen min i den voksende køen.

Hvor ofte prioriterer vi våre egne agendaer over å elske folk slik Jesus kalte oss til? Hvor ofte ignorerer vi de som er verdifulle for Kristus fordi vi overfladisk setter en verdi på dem? I det øyeblikket ved minibanken hadde jeg en plass å være og noen jeg var på vei til å imponere. Denne damen var ingen for meg, og egoistisk følte jeg at jeg ikke hadde noen tid å gi henne. Men Kristus kaller oss ikke for å tjene Ham bare når det er gunstig. Han spør oss ikke om å tjene de vi vurderer til å være verdig vår oppmerksomhet. Han vil snu våre prioriteter opp-ned, fra balldronningen til pornostjernen, eller fra misbrukeren til atleten, og proklamerer at på tross av våre overfladiske merkelapper, vil den første bli den siste og den siste bli den første.

Den sørgende damen strevde nå for å låse opp bilen sin og jeg kjente meg selv løpe mot henne. Hun hadde blitt min prioritet i det øyeblikket hjertet mitt ble fylt med medlidenhet for henne. Til hennes blikk av overraskelse, sa jeg genuint, "Jeg kondolerer så mye for tapet ditt." Fjeset hennes knyttet seg sammen igjen og hun snufset men jeg klemte henne. Hun roet seg etter et minutt og takket meg stille før hun satte seg inn i bilen sin og kjørte avgårde. Jeg snudde meg tilbake til minibanken hvor mengden av folk gjorde seg travelt opptatt med telefonene sine og aktivt ignorerte meg.

Og jeg tok plassen min bakerst i køen.

Beth Castle
Life.Church Creative Media Team (Kone)