Telle dagerPrøve

Redningsmannen 

Lukas 15,4–5 

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. 

En sen sommerkveld sto jeg i en ørliten sprekk i den såpeglatte fjellsiden, og det var ikke noe jeg kunne gjøre. 

Jeg hadde mistet stien og gått meg fast på veien opp mot en ny topp. Blikket hadde vært vendt mot bakken for lenge, og nå fant jeg ikke noen vei videre. Det var ingen sprekker, ingen busker å få tak i. Det var heller ikke mulig å snu, og hvilken rute jeg enn vurderte, var det mindre sjanse for å lykkes enn for å ikke lykkes. Tyngdekraften var nådeløs, og om jeg først trådte feil og begynte å skli, ville jeg skli langt. En steinrøys ventet der nede, langt under meg. Fra den lille hylla, på størrelse med skosålen min, fant jeg fram telefonen og ringte nødnummeret. Stemmen i andre enden forsikret meg om at de ville sende et helikopter, hjelpen var underveis. 

Der jeg sto og ventet, visste jeg at det ikke var noe jeg selv kunne gjøre for å komme meg helskinnet opp eller ned, og jeg måtte for all del ikke røre meg mens jeg ventet på redningshelikopteret. 

Etter to timer alene i den glatte og bratte fjellsiden hørte jeg lyden av et helikopter som kom sakte mot meg. Fra undersiden hang redningsmannen. Han ble flydd helt inntil meg og spente meg trygt fast. Da helikopteret forsiktig løftet meg opp, var det andre krefter enn tyngdekraften som bar meg. Jeg var reddet. 

Jeg visste at jeg hadde tatt gale valg, og jeg innså at redningsapparatet jeg hadde satt i gang, var veldig stort. Men mens jeg ble løftet bort, var det likevel en annen stemme som hvisket høyere enn skammen: Jeg kom for din skyld. Og jeg tror bestemt at den tilhørte han som «leter etter den som er kommet bort, til han finner den». Og når han har funnet meg, fester han meg trygt og bærer meg hjem.