Risikofylte bønnerPrøve

Send meg

Som pastor i flere tiår, har jeg på nært hold sett tusenvis av menneskers mest intime bønneemner. Hver uke flommer kirken vår over av hundrevis av behov, fra hvert bønnekort i gudstjenestene våre, til telefonsamtaler i løpet av uken, eller digitale innsendinger gjennom sosiale medier eller kirkens app. Derfor ville du ikke blitt overrasket av å vite at den vanligste frasen jeg hører hver uke, er den jeg gladelig innfrir: "Pastor, kunne du bedt for . . .?”

Jeg ser på det som et privilegium, en ære og et gledelig ansvar å stoppe opp og løfte et behov fremfor Guds trone. Be han om å være nådig, å bevege, å lede, å forsørge, å handle, å gjøre mirakler for mennesker jeg kjenner og elsker. Hver uke ber noen Gud om å helbrede deres kjære fra kreft, hjelpe en nabo finne en jobb eller gjenopprette et såret ekteskap. Studenter etterspør forbønn for å komme inn på det studiet de ønsker, for hjelp til å betale for utdannelsen, eller for å bearbeide smerten etter deres foreldres skilsmisse. Noen mennesker ber om en ektefelle. Andre ber om hjelp til å tilgi en person som såret dem. 

Selv om bønneemnene varierer, ber folk Gud om å gjøre noe for dem selv eller noen de elsker. Gud, hjelp meg. Gud, hjelp noen jeg er glad i. Herre, jeg trenger.... Far, kan du være så snill...? 

Gud, gjør noe for meg. 

Vi burde definitivt be på denne måten. Vi burde alltid invitere Guds nærvær, Guds kraft, Guds fred, til å ta del i våre liv. Vi burde be Gud om å gjøre mirakler på våre vegne. Vi burde løfte opp våre kjære og minne oss selv på hvordan Gud kan gjøre forandringer i deres liv. Vi burde søke Herren for alle våre behov.

Men vi burde ikke stoppe der.

Hva om vi i stedet for å spørre Gud om bare å gjøre noe for oss, ba en risikofylt, selvfornektende bønn for å gjøre oss tilgjengelig for vår himmelske Far?

Hva om vi ba den kanskje mest risikofylte bønnen av alle?

"Send meg, Herre. Bruk meg."

Jesaja ba en slik bønn av åpenhjertig tilgjengelighet i Guds nærvær. Profeten i det gamle testamentet forteller om sitt møte med Den Hellige da Gud spurte: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» (Jes 6,8a) Og uten å vite detaljene, uten å vite hvor eller når, ba Jesaja denne praktfulle bønnen som snur livet på hodet: «Jeg! Send meg!» (Jes 6,8b).

Legg merke til at Jesaja ikke spurte etter noen detaljer. Han spurte ikke Gud hvor. Eller når. Eller hva som skulle skje. Det er grunnen for at denne bønnen kan føles så risikofylt. "Gud, send meg. Bruk meg. Jeg spør ikke etter detaljer. Jeg trenger ikke å vite hva som er fordelene. Eller om det kommer til å være enkelt. Eller om jeg kommer til å finne glede i det. På grunn av hvem du er—min Gud, min Konge, min Frelser—stoler jeg på deg. Fordi du regjerer over universet, overgir jeg min vilje til deg, hver en del av meg. Ta sinnet mitt, øynene mine, munnen min, ørene mine, hjertet mitt, hendene mine og føttene mine og led meg mot din vilje. Jeg stoler på deg. Gud, svaret mitt er ja. Hva er så spørsmålet?"

Forestill deg at du ba på denne måten. Er du lei av trygge bønner? Er du lei av å leve for ting som ikke betyr noe? Forakter du halvhjertet, lunken kristelighet? Så be denne risikofylte bønnen.

Jeg, Herre.

Send meg.