Kalt til å skapePrøve

J.R.R. Tolkien

Selv om vi har tatt et valg om å se på arbeidet vårt som en oppofrende respons på Guds kall, lever vi fortsatt i en verden som er i konstant krig mot den beslutningen. Dersom vi skal være effektive i å skape på en måte som er til ære for Gud og til det gode for andre, i stedet for først og fremst for vår egen vinning og berømmelse, må vi lytte til apostelen Paulus sine ord, “innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes." Men hvordan gjør vi dette i praksis? Som J.R.R. Tolkien viser oss, er et fellesskap med andre kristne skapere en essensiell ingrediens.

Enhver Tolkien-fans vet at forfatteren var veldig glad i trær. En morgen våknet Tolkien og oppdaget at et elsket tre rett utenfor hjemmet hans, av uforklarlige grunner, hadde blitt kappet ned av en nabo. Tolkien var i sorg fordi for han representerte treets skjebne det Tolkien fryktet for sitt “indre tre,” The Lord of the Rings (Ringenes Herre). Tolkien hadde jobbet i flere tiår på det han håpet ville bli kronen på verket i hans karriere; men da andre verdenskrig eskalerte rundt i Europa, ble Tolkiens framgang på prosjektet betraktelig bremset. Med en invasjon av Storbritannia tilsynelatende nært forestående, begynte Tolkien å frykte at livet hans, og samtidig alt arbeidet hans, kunne plutselig bli kappet ned på samme måte som treet.

Heldigvis for Tolkien hadde han omgitt seg med et fellesskap av andre kristne som hjalp han med å fornye sitt sinn og opprettholde evighetsperspektivet. Denne gruppen av venner, kjent som “the Inklings,” besto av menn som delte Tolkiens kjærlighet til Herren og til litteratur, den mest kjente blant dem var C.S. Lewis. I to tiår møttes gruppen med varierende regelmessighet på en pub i Oxford kalt The Eagle and Child (som du kan besøke den dag i dag). På en av disse sammenkomstene vet vi at Tolkien tok opp det drepte treet og sin frykt for at The Lord of the Rings ville lide samme skjebne.

Det var the Inklings som oppmuntret Tolkien til å holde ut i arbeidet, samtidig som de minnet han på at selv om hans magnum opus (mesterverk) aldri ble fullført, så ville selve den enkle handlingen å være trofast til Guds kall til å skape ha evig betydning. Vi kjenner alle resten av historien: Tolkien jobbet videre med sitt evighetsperspektiv og The Lord of the Rings ble en av tidenes bestselgende romaner.

Uten regelmessig fellesskap med andre troende som kunne fornye og forfriske evighetsperspektivet, hadde kanskje aldri Tolkien fullført The Lord of the Rings, og Lewis hadde kanskje aldri blitt ferdig med The Chronicles of Narnia (Legenden om Narnia). Mens vi skaper i denne verden, trenger vi regelmessig fellesskap med våre brødre og søstre i Kristus for å fornye våre sinn og kontinuerlig “feste blikket på, ikke det synlige, men det usynlige” (2 Kor. 4:18).