Etter Guds hjertePrøve

SYND OG ANGER

Da jeg først lærte å kjøre, ba min mor meg om å rygge bilen ut av garasjen, før vi skulle ut og handle. Jeg tok bilnøklene og begynte å rygge, men i den prosessen skrapte jeg den fremre støtfangeren mot veggen. Jeg regnet med at hun kom til å bli rasende, så jeg begynte umiddelbart å tenke ut hvordan jeg kunne skjule det som hadde skjedd. Heldigvis pustet jeg dypt og bestemte meg for å fortelle sannheten. Og heldigvis tilga hun meg! Jeg måtte sørge for å få ordnet bilen, men all angsten og frykten forsvant da jeg bestemte meg for å bekjenne hva jeg hadde gjort.

Her er en ufravikelig sannhet: vi er alle syndere. Hver eneste en av oss har på et eller annet tidspunkt gjort noe som vi ikke skulle ha gjort. Sannsynligvis har vi også alle sammen erfart avgjørelsens øyeblikk etterpå. Vi spør oss selv i frykt "Skal jeg erkjenne hva jeg har gjort, eller skal jeg prøve å skjule det?". Dypt inni oss håper vi på at synden kan forbli skjult, men det gjør den ikke.

I 2. Samuelsbok 11-12 lærer David denne leksen på den harde måten. Syndspiralen hans begynner når han bestemmer seg for å ikke være med når resten av hæren hans går i kamp. I stedet blir han værende i Jerusalem og begår utroskap med Batseba, konen til hans trofaste soldat Uria. Når han finner ut at Batseba er blitt gravid, gjør han alt som står i hans makt for å skjule det. Det ender med at han får Uria drept i kamp. David tenkte sannsynligvis at han hadde klart å skjule synden, men ingenting er skjult for Gud. Gud sender Natan til David for å konfrontere han med hva som har skjedd, og til slutt må David bekjenne sin synd. Selv om han fortsatt må gjennomgå konsekvensene av det han har gjort, så ser han at Gud har grepet inn, og bestemmer seg for å love og prise ham.

Det kan være lett å se på Davids synd og tenke "Jeg har i hvert fall ikke gjort noe så galt". Men vi vet at all synd er destruktiv, uansett hvor stor eller liten den er. Vi ønsker at synden vår skal forbli skjult, men ingenting av det vi sier eller gjør, eller til og med tenker, er skjult for Gud. Og likevel, til tross for at Gud vet om alt vi har gjort galt, så ønsker han å overøse oss med sin tilgivelse. Når vi synder har vi to valg: skjule det og la skammen og skyldfølelsen etterjage oss inntil det kommer fram i lyset, eller bekjenne det overfor Gud, som allerede vet alt og allerede har tilgitt oss. Jeg undres over hvor mye glede og frihet vi ville erfare, alt i dag, dersom vi ganske enkelt valgte å vandre i lyset.

SPØR DEG SELV: Hva har du skjult som tynger deg ned? Hvor mye friere ville du vært dersom du fortalte det til noen? Har du bedt og bekjent overfor Gud? Hvem i ditt liv kan du regelmessig bekjenne for og vandre i lyset sammen med?