Å gi bort alt…og få alt tilbake igjenPrøve

En varig arv

Spørsmålene er forskjellige på ulike stadier i livet. I tjueårene spør vi gjerne, “Hvem vil jeg gifte meg med og hva slags karriere vil jeg ha?” I trettiårene begynner vi å spørre, “Hvordan kan jeg bli etablert i min karriere, og hvordan vil barna mine bli?”

I førtiårene spør vi, “Er dette den jobben jeg egentlig ønsket meg, og hvorfor er livet så tøft?” I femtiårene begynner vi å se både bakover og framover: “Hvordan har det gått så langt, og hva vil jeg gjøre som er viktig i løpet av de neste tjuefem årene?”

I sekstiårene stiller vi enklere spørsmål som, “Vil jeg beholde helsen min, og når får jeg se barnebarna mine?” Når vi er i syttiårene begynner vi virkelig å se oss tilbake og spør, “Var det verdt det, eller er det noen som vil huske?”

Når vi blir åtti, skinner våre eiendeler sannsynligvis ikke så sterkt lenger. På den andre siden, er det de immaterielle eiendelene som gir oss de største gledene:

• En telefonsamtale fra en venn
• Berøringen fra din ektefelles hånd
• En rolig spasertur hvor vi observerer Guds skaperverk
• Nærværet av dine barn
• Barnebarnas latter

Det morsomme ved livets spørsmål er at de vi stiller oss ved enden av livet, er de vi burde ha begynt med. Det er tøft å skulle skape et meningsfullt liv uten å ta hensyn til hvor vi vil ende: Hva håper vi på, hva drømmer vi om når det gjelder livene våre, familien vår, barna våre?

Jeg håper at noen av spørsmålene vi gjerne utsetter–om vår dødelighet, om vår følelse av mening og suksess–at vi kan begynne å snakke om dem nå med en gang. Og at vi vil finne ut at vi snakker ikke om avslutninger, men om en varig arv.

Tenk over: Hvordan ser suksess ut for deg? Vil suksess se annerledes ut når du kommer til slutten av livet ditt?