Dag 5: Gud vil ha mikrofonen tilbake.

Har du noen gang lidd deg gjennom en begravelsestale som varte ti ganger lenger enn den var tenkt? Jeg vet jeg har. Hva er det med mikrofoner som får folk til å miste oversikten over tiden?

Din omstendelige onkel er ikke den eneste skyldige i å kapre begravelser. Vi gjør ofte det samme når det gjelder dødsopplevelsene våre. Vi sørger over dem, husker dem, beklager dem - men vi mister oversikten over tiden. Vi blir sittende fast i sorgmodus og nekter å gå videre.

Før eller siden vil Gud ha tilbake mikrofonen.

Begravelsen må komme seg videre. Så han dulter oss forsiktig, for å fortelle oss at vi holder fast på sorgprosessen. Han oppfordrer oss til å gi slipp og gå videre. Jordfestelsen må skje, men det kan den ikke hvis vi insisterer på å gjenoppleve tapet for alltid.

I den godt kjente salme 23 skrev David: "Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg." Legg merke til at David snakket om å gå gjennom dalen. Daler av død og mørke er ikke ment å være langsiktige oppholdssteder. De er ment å ferdes gjennom, ikke bebos permanent. Den reisen kan ta litt tid, men det bør være fremgang.

Jeg prøver ikke å fortelle deg hvordan du skal sørge, men jeg ber deg huske at du fortsatt er i de levendes land, selv når du sørger over det tapte. En stor, vakker verden venter, og du er en integrert del av den. Ikke stå der og hold i mikrofonen for lenge, ellers går du glipp av alt Gud har for deg. Du kan ende opp med å gjøre tapet ditt til fokus for din eksistens, snarere enn et punkt på reisen.

Jeg vil ikke fortelle deg nøyaktig når sorgen skal gå over til jordfestelse. Det er mellom deg og Gud.

Men spør deg selv om Gud kanskje gir deg et forsiktig dytt til å gi han mikrofonen. Forteller han deg at årstidene endrer seg, at det er på tide å avvikle minnetalen og gå over i fremtiden? Hvis ikke, ta deg tid til å sørge.

Men i så fall, la hans nåde lede deg fremover.