Hvert lengtende hjertePrøve

En skremmende engel og en stum respons

Sakarja kunne ikke tro sine egne ører da de kastet lodd, og det falt på han. Som prest hadde han utført tusenvis av dyreofringer, men han hadde aldri hatt æren av å ofre røkelse i det aller helligste. Sakarja tok et dypt pust da han trådte inn i det hellige rommet.

Den lille flammen han bar, kastet skygger rundt i rommet. Til høyre så han bordet med skuebrødet, til venstre den gyldne lysestaken, og foran seg hadde han røkelsesalteret. Han tente den søte røkelsen på alteret og bøyde hodet for å be. Da han åpnet øynene, så han han i øyekroken.

Stående i skyggene, tårnet det mest majestetiske og skremmende vesenet han noen gang hadde sett. Det var engelen Gabriel.

Selv om synet av Gabriel var skremmende, forsikret engelen Sakarja om at han ikke skulle være redd, og at han hadde de mest fantastiske nyheter. Sakarjas og Elisabets bønner om en sønn ville snart bli besvart, og dette barnet ville være stort i Herrens øyne. Dette lenge etterlengtede barnet ville være forløperen til Messias.

Det eneste problemet var at Sakarja og Elisabet var langt forbi alderen for å få barn. Så Sakarja spurte Gabriel: "Hvordan kan dette skje?" Engelen svarte: "Jeg er Gabriel, og jeg står i Guds nærvær." Med andre ord, er ikke selve synet av meg nok for deg til å tro, Sakarja?

Selvfølgelig visste Sakarja at Gud kunne svare på bønnene hans, men for å beskytte forventningene sine, hadde han konkludert med at han ikke ville.

På grunn av hans vantro gjorde Gabriel Sakarja stum. Han kunne verken høre eller snakke. Men er ikke all vantro stum? Når vi ikke tror på det som er blitt åpenbart i Guds ord, viser vi også åndelig stumhet.

Selv om Sakarja først svarte med tvil, hjalp hans "timeout" han til å se ting klart. Da tungen hans endelig ble løsnet, fløt leppene hans over av lovprisning. Med sin gjenopprettede tale brukte han leppene til å velsigne Gud i stedet for å uttrykke tvil.

I flere tiår trodde Sakarja og Elisabet at Gud hadde svart på lengselen i hjertene deres med svaret 'nei', men det hadde bare vært et 'ikke ennå.' Fortsett å be, fortsett å tro, og fortsett å adlyde! Du vet aldri hva Gud kan gjøre med dine ubesvarte bønner.

• Hvor er jeg i tvil om det Gud har åpenbart i sitt ord?
• Hvilke bønneforespørsler er jeg fristet til å gi opp?
• Hvordan kan jeg etterligne Sakarjas og Elisabets (ufullkomne) trofasthet for å fortsette å tro når jeg er fristet til å gi opp?