Våkn Opp Til Guds Vilje for Ditt LivPrøve

Nåden kommer med gaven

Jeg hører mange pastorer snakke om å være utbrent i disse dager, og det forundrer meg ikke. Se for deg en pastor som har en utrolig gave innenfor forkynnelse. Han bruker 100% av sin Gudgitte gave, men hans gave som en forkynner er kun 20% av det kirken hans trenger. Denne pastoren jobber døgnet rundt og forsøker å bidra med 100% av det kirken trenger for å bli perfeksjonert og oppbygget på den måten som Efeserne 4:12 beskriver, men han har bare 20% kapasitet til å gjøre den jobben! Hvem som helst kan se at dette er en oppskrift på katastrofe. Om en persons kropp kun fungerer 20% sier vi at den personen er handikappet. Om et fly mistet 20% av dets fasiliteter ville vi brakt det inn for en nødlanding. Om en bedrift kun fikk inn 20% av de nødvendige inntektene for å operere normalt, ville det fort gått konkurs.

I Filipperne 1 snakker Paulus til sine misjonspartnere (de som støttet han økonomisk). I vers 5 uttrykker han sin takknemmelighet for deres samarbeid i innsatsen med å spre evangeliet, og i vers 7 sier han, «og dere har alle del med meg i nåden.» Visste du at du kan ta del i den nåden som ligger over en annens liv? Ved å bidra til at Paulus kunne få brukt sin gave fikk efeserne en del av hans nåde! Nåde i denne sammenhengen kommer fra ordet «grace» som kan bety Guds gunst eller hjelp. La oss gå tilbake til eksempelet mitt med en pastor som er utbrent. Heller enn å prøve å gjøre 100% av det som kirken trenger at skal bli gjort, selv om gaven hans kun er 20% av dette, så burde han samarbeide med andre som er begavede på de områdene der han ikke selv har talent. Når han samarbeider med dem og gavene deres vil han også få ta del i nåden deres, og hele kirken vil få nytte av det.

Det er et enkelt prinsipp som likevel er av stor betydning, og Efeserne 4:7 oppsummere med: «Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Kristi gave blir tilmålt.» Nåden kommer med gaven!

Selv om dette verset hovedsakelig referer til de fem spesifikke gavene som Paulus skriver om i Efeserne 4:11, så er det ikke kun relevant for de som er kalt til fulltids-tjeneste. Bibelen sier at denne nåden gjelder for oss alle. Når Gud kaller deg til å gjøre noe så vil han alltid bidra med nåde, altså hjelp, til at du kan gjennomføre kallet ditt. Men når du prøver å operere utenfor din Gudgitte gave, så vil du oppleve det som vanskelig, tungt og miserabelt, nemlig fordi det ikke er der du finner nåde fra Gud.

Ta for eksempel noen som er kalt til å leve et liv i sølibat, slik som Apostelen Paulus. Han sier i 1. Korinterne 7 at å forbli singel var en god ting, og han gikk så langt som å si i vers 7: «Jeg skulle ønske at alle var som jeg. Men enhver har sin egen nådegave fra Gud, den ene slik, den andre slik.» (N11BM). Selv om Paulus foretrakk å være singel, og kanskje ønsket at alle forble single som han, så hadde han visdommen til å skjønne at hans evne til å leve et lykkelig og fullverdig liv uten en hustru var en spesiell gave fra Gud.

Paulus forstod at uten gaven ville det ikke vært nåde. Dette var hvorfor Paulus advarte mot de som kom til å forby ekteskap (1 Timoteus 4:3). Vi har sett prester i den moderne Romersk-Katolske kirke som har forbud mot å gifte seg, selv om noen av de ikke har den gaven, og derfor ikke nåden. Resultatet har blitt en fryktelig internasjonal skandale som har gjort kristendommen til skamme og landet mange prester bak lås og slå. Paulus sin gave innebar å leve singel, og Gud hjelper deg alltid med å bruke de gavene han har gitt deg. Men dersom Paulus ikke hadde fått den gaven, og derfor heller ikke den hjelpen fra Gud, så ville han ikke ha sett på singellivet som en velsignelse, men som en byrde.

Det er enda en interessant detalj her. Fordi Paulus ble gitt kallet, eller gaven, og derfor nåden som ledet til et liv i sølibat, sa han, «Jeg skulle ønske at alle var som jeg.» Jeg har lagt merke til at når et menneske har en gave og en nåde fra Gud, så blir det livet naturlig for dem. De tenker at alle andre burde gjøre det samme. Det er to nyttige lærdommer som vi kan ta fra dette prinsippet.

Først og fremst, ikke gjør den feilen av å prøve å tvinge de rundt deg til å gjøre det Gud har kalt deg til å gjøre. Og ikke se ned på dem fordi de gjør noe annet enn det du betrakter som viktig. Du må lære å se det som Paulus så, «Men enhver har sin egen nådegave fra Gud, den ene slik, den andre slik.» (1. Kor. 7:7 N11BM). Og det neste er at dersom du mener at alle burde gjøre en spesifikk ting så kan det være en pekepinn på det du er kalt til å gjøre! Om du tenker at alle burde evangelisere så er du kanskje en evangelist. Om du tenker at alle burde være politiske aktivister så er det kanskje det Gud kaller deg til å gjøre!

Når Guds gave og nåde ligger på en person for et bestemt oppdrag eller kall så er man i stand til å gjøre det med en glede som kan virke vanskelig eller umulig for andre. Det er interessant at som liten gutt var jeg redd for at kallet mitt kom til å innebære at jeg ble send til jungelen eller ødemarken, men i dag er det omtrent akkurat det jeg gjør ettersom jeg er evangelist i Afrika, og ellers rundt omkring i verden. Men nå er det ingenting jeg heller ville gjort. Jeg elsker livet mitt, og jeg elsker kallet mitt. Det jeg ikke hadde tatt i betraktning som barn var denne viktige sannheten: med gaven følger nåden, og den nåden utgjør en betydelig forskjell.

Med denne forståelsen vil du aldri trenge å være redd for å oppdage Guds vilje for ditt liv. Om han kaller deg til å gjøre noe så vil han også hjelpe deg med å gjøre det. Når du går i Guds vilje vil du bli dekket av hans nåde og gunst, og jeg kan forsikre deg om at det er den mest utrolige plassen i hele verden.

Pris Gud i dag for at han aldri kommer til å kalle deg til å gjøre noe som du ikke vil være i stand til å utrette med hjelp av Gud.