Å be med Bibelen i krisetiderPrøve

Den store dødsklagen

Diakonen Stefanus er en av de store heltene fra den aller tidligste kirken. Fortellingen om ham fyller mer enn to kapitler i Apostlenes gjerninger (Apg 6,1-8,3). For å administrere matutdelingen til forfulgte og fattige enker i menigheten utnevnte apostlene syv diakoner, (Apg 6,1-7). Stefanus var en av dem.

Stefanus ble anklaget av Rådet, Israelsfolkets øverste politiske og religiøse organ. Han forsvarte seg med en lang tale som provoserte folkets ledere slik at de «ble så rasende at de skar tenner mot han» (Apg 7,54). De drev ham så ut av byen og steinet ham. Fortellingen om Stefanus sin død har gitt håp for mange forfulgte kristne gjennom århundrene. I det intense møtet med rasende motstandere ble Stefanus fylt av Den hellige ånd og han så mot himmelen og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Mens de steinet Stefanus til døde ba han Gud tilgi de som drepte ham. Bildet av den åpne himmelen, i den ytterst vanskelige livssituasjonen, gir trøst. Selv når det ser som aller mørkest ut er det en åpen himmel. Da blir heller ikke døden det verste som skjer.

Den allmenne kapittelinndelingen til Bibelens bøker ble ikke laget før ut på 1200-tallet. De som gjorde det avsluttet fortellingen om Stefanus med den første presentasjonen av Saulus. Men fortellingen fortsetter også i neste kapittel. Dette har gjort at avslutningen av denne fortellingen ofte blir hoppet over når vi leser om Stefanus. I Apg 8,2 står det at noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en dødsklage over ham.

Dette er den første henvisning til en liturgi anvendt i den kristne kirke, og den første kristne gravferd vi kjenner. En stor dødsklage ble uttrykt med høylytt gråt og klagerop. Dette var også stedet for flere av de bibelske klagesalmene. (Se lignende tradisjoner i Det nye testamentet: Joh 11,31-35; Luk 7,11-17).

Dette dobbelte perspektivet i møte med døden har formet kirkenes gravferdsliturgier. Vi gråter og sørger over den som er død samtidig som vi håper og tror på Guds nærvær og oppstandelsen.

Himmelske Far, vi overgir oss i din sterke hånd og roper til deg i vår nød. Sorgen er tyngre enn vi kan bære; savnet er større enn vi kan tåle. Hør våre rop og vår klage Gud. Hør oss i vår sorg og nød, Vi overgir oss til deg som er dødens beseirer og ber: Gud, ta vår hender og før oss gjennom dødsrikets daler. Så vil vi igjen lovprise ditt navn.

Amen