Faste – med Peter HalldorfPrøve

Under fikentreet    

Det er sagt at vi er det vi tenker på gjennom dagens løp. «Jeg tenker på Gud og sukker», skriver salmisten. Er det dette Natanael gjør under fikentreet? Tenker på Gud. Og sukker. I den hebraiske tradisjonen er sukket mer et uttrykk for bønn enn for klage. Paulus sammenlikner det å be i Ånden, eller Åndens egen bønn, med «sukk uten ord». 

Å sitte under et fikentre er i jødisk rabbinsk tradisjon et bilde på et bedende studium av Skriftene, en granskning i stadig forventning om Messias. Hensikten med ethvert bibelstudium er å trenge innenfor bokstavens skall. Å finne frukten blant løvverket. Det vi finner, kan overrumple oss, snu opp ned på forestillingene våre, som hos Natanael. En parallell til evangeliets historie om Natanael finner vi i historien om den flyktende Jakob som, etter at han har sett en himmelstige i drømmen sin, utbryter: «Her er himmelens port.» 

At vi ikke alltid forstår det vi leser, er ingen grunn til å la være å lese. Tvert imot. I Brødrene Karamasov forteller Dostojevskij om tjeneren Grigorij som hadde anskaffet Isak Syrerens samlede prekener og ord, en bok han leste iherdig fra i mange år, men «han forsto vel ikke stort av denne boken». Dostojevskij legger til: «Men kanskje var det derfor han var så glad i den.» 

Vi praktiserer ikke åndelig lesing for å ha lest, ikke engang for å forstå. Lesingens frukt er lengsel etter Gud. Den som bevarer et åpent sinn, kan med tiden vente en gjenkjennelse: Overalt i Skriftene vandrer Kristus oss i møte. Om vi bare blir sittende tilstrekkelig lenge under fikentreet, åpner himmelens port seg. Og som Jakob får vi erfare: «Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» 

Herre Jesus Kristus, åpne våre øyne så vi kan gjenkjenne deg, og åpne Skriftene for oss så våre hjerter blir brennende. Amen.