RefleksPrøve

Noe av det første vi kan lese om i evangeliene er hvordan Jesus kaller disiplene sine. Jesus sin invitasjon er ikke først og fremst til å gjøre noe -men til å bli med Han. Å være Jesus sin disippel handler ikke om å være veldig flink til å lese ofte i bibelen, be lange og fine bønner og gå ofte i kirka. Jesus inviterer til et fellesskap sammen med han. Følg meg, sier Han. 

De som ble de første disiplene til Jesus visste ikke helt hvordan det kom til å bli, de visste ikke helt hva de sa ja til. De kjente ikke Jesus spesielt godt, de hadde nettopp møtt han. Men de må ha hatt en magefølelse som sa at Jesus var verd å bli kjent med, verd å følge etter. Og så gjorde de det. 

Jesus sin invitasjon gjelder i dag også, for deg og meg. Vi vet til og med mer enn de første disiplene gjorde, for vi vet at Jesus er Guds sønn og at Han døde og stod opp for oss. Så får vi også invitasjonen til å følge Han. Vi trenger ikke forstå alt eller kunne forklare alt for å være Jesus sin disippel. Akkurat som de første disiplene så trenger vi bare den første magefølelsen som sier at Jesus er verd å bli kjent med, verd og følge - og så gjøre det. Hva er din refleks? Å følge etter, eller la det være? 

Når disiplene begynte å følge etter Jesus, så ble livet deres helt annerledes enn det de hadde sett for seg. Ingen kunne ha planlagt eller forutsett det livet som disiplene fikk. De ble kjent med Jesus, Guds sønn, de så han dø og stå opp igjen, de så tegn og under og de fikk selv være med å gjøre tegn og under. Samtidig som de ikke kunne ha sett det for seg, så var det akkurat livet sånn det var ment å være. Et liv levd i nært fellesskap med Gud.