RefleksPrøve

Her møter vi Peter og Johannes. De var på vei til tempelet for å be, og på veien møter de en lam mann som sitter utenfor tempeporten og tigger. De har ingen penger de kan gi til han, men Peter sier: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!» Så skjer underet: mannen blir helbredet, og reiser seg og går omkring og priser Gud for det Han har gjort. 

Det samler seg en stor folkemengde, Peter taler til dem og mange blir frelst. Dette liker ikke de religiøse lederne, som tar Peter og Johannes og fører dem fram for rådet. De vil vite i hvilket navn og hvilken kraft de har helbredet denne mannen. 

Peter og Johannes forklarer at det er i Jesu navn og i Hans kraft. De religiøse lederne sender Peter og Johannes ut mens de diskuterer hva de skal gjøre med dem, de vil jo ikke at fortellingen om Jesus skal spre seg -og samtidig er det over fem tusen mennesker som har sett mannen som var helbredet og har hørt Peter tale. De bestemmer seg for å true dem til å holde det for seg selv. 

Når Peter og Johannes blir bedt om å ikke fortelle om Jesus, så sier de: Vi kan ikke la være å fortelle om det vi har sett og hørt. Hvorfor kunne de ikke det? Hva er det som gjør at disiplene til Jesus etter Jesu død og oppstandelse ikke kan la være å fortelle om det de har opplevd? Selv når de blir truet på livet? Selv om mange av dem faktisk blir drept på grunn av det de tror på? Rådsmennene lurer jo på det samme, hvor kommer frimodigheten fra? Noe av svaret finnes i vers 13: De visste de hadde vært sammen med Jesus. 

Disiplene til Jesus hadde levd tett sammen med Jesus i tre år, de hadde vært med på at han ble tatt til fange og drept. De hadde møtt han etter at han hadde stått opp igjen. De hadde vært sammen med Jesus. Og det kunne de ikke holde for seg selv, det måtte de gi videre.