Luften jeg pusterPrøve

Tilbedelsessyklusen

Tilbedelse er en personlig ting. Men det er også noe vi gjør i fellesskap.

Med andre ord, vår respons på tilbedelse av Gud er både en personlig og en felles aktivitet. Og hver type respons er sammenkoblet med de andre. Gjennom Kristus er vi igjen blitt ført sammen med Gud, og i Ham er vi ført sammen med hverandre. Hver og en av oss spiller en unik rolle.

Jeg snakker ikke om organisert religion, men organismen kalt kirken. Hvis du tror på Gud, har Han gjort deg til en del av sin kropp og sitt folk. En del av din tilbedelse handler om å knytte deg til andre troende rundt deg.

Primæroppgaven til kirken (Guds folk) er tilbedelse. I sin kjerne eksisterer kirken for å ære Gud. Og uten ditt liv og din stemme er kroppens uttrykk ufullstendig.

Men selv i fellesskapet begynner ikke tilbedelsen som en gruppeaktivitet. Det begynner med vår individuelle reaksjon på det Gud har avslørt om seg selv for oss. Disse reaksjonene skjer ikke bare en gang i uken…de skjer hver dag.

Vi er ikke skapt til å handle etter en ukentlig tilbedelsessyklus, men en rekke av øyeblikk etter øyeblikk av personlig tilbedelse som er like mye en del av livet vi lever som luften vi puster.

Når vi kommer sammen med andre troende i tilbedelse, tar vi med oss den samme typen fokus som vi har i vår daglige reise. Vi tar med oss den samme målrettede hengivenheten.

Det meste av livet mitt har jeg trodd at man gikk i kirken for å tilbe. Men nå har jeg forstått at en bedre tilnærmelse er å gå tilbedende til kirken.

Hva ville skje hvis vi kom tilbedende til kirken, fylt med bevissthet om Hans nærvær selv før vi kom til døren? Vel, for det første, den som leder gudstjenesten ville ha en langt enklere jobb. Og intensiteten til vår felles ofring ville være stor i styrke.

Kan du se det? Hele fylden av vår personlige tilbedelse strømmende inn i en fossende elv. En mektig hymne. En vakker mosaikk som forteller en større historie om hvem Gud er og hva Han har gjort.

Mennesker forlater en samling som dette inspirert til å søke Ham som aldri før. Og de kommer tilbake med tilbedelse. Slik starter sirkelen igjen. 

Tilbedelsessyklusen er komplett. Ubrutt.

Hvorfor designet Gud tilbedelse til å være både en personlig og en felles aktivitet? Hvordan styrker den ene den andre?