Rut 1:1-21

Del

Rut 1:1-21 Norsk Bibel 88/07 (NB)

I de dager da dommerne styrte, ble det en gang hungersnød i landet. Da dro en mann med sin kone og sine to sønner av sted fra Betlehem i Juda for å slå seg til for en tid i Moabs land. Mannen hette Elimelek, hans kone No’omi og hans to sønner Mahlon og Kiljon. De var efratitter* - fra Betlehem i Juda. De kom nå til Moabs land og ble der. Så døde Elimelek, No’omis mann, og hun satt igjen med sine to sønner. De tok seg moabittiske koner. Den ene hette Orpa og den andre Rut. De ble boende der i om lag ti år. Da døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon. Og kvinnen satt alene igjen etter sine to sønner og sin mann. Da brøt hun opp med svigerdøtrene sine og vendte tilbake fra Moabs land. For hun hadde hørt i Moabs land at Herren hadde sett til folket sitt og gitt dem brød. Hun dro bort fra det stedet hvor hun hadde bodd, og begge svigerdøtrene var med henne. Mens de nå gikk fram etter veien for å vende tilbake til Juda land, sa No’omi til sine to svigerdøtre: Vend nå om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Måtte Herren vise godhet mot dere, som dere har gjort mot de døde og mot meg! Herren gi at dere må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem. Men de brast i gråt og sa til henne: Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk. Da sa No’omi: Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg da ennå sønner i mitt liv som dere kunne få til menn? Snu om og dra hjem igjen, mine døtre! Jeg er jo for gammel til å bli gift. Og om jeg tenkte: Jeg har ennå håp! - ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og så fødte sønner, skulle dere derfor vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og ikke få dere menn? Nei, mine døtre! Det er mye bitrere for meg enn for dere, ettersom Herrens hånd har rammet meg så hardt. Da brast de igjen i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel. Men Rut klynget seg til henne. Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til folket sitt og til sin gud. Vend nå du òg tilbake og følg din svigerinne! Men Rut sa: Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og senere om noe annet enn døden skulle skille meg fra deg. Da No’omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun opp med å tale til henne om det. Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld. Kvinnene sa: Er dette No’omi? Da sa hun til dem: Kall meg ikke No’omi*, kall meg Mara**! For Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg. Med fulle hender dro jeg bort, men med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake. Hvorfor kaller dere meg No’omi*, når Herren har ydmyket meg, og Den Allmektige har latt det gå meg ille?

Rut 1:1-21 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)

Det skjedde i de dager da dommerne dømte, at det ble hungersnød i landet. Og det var en mann fra Betlehem i Juda som dro av sted for å bosette seg i landet Moab, han og hans kone og hans to sønner. Mannens navn var Elimelek, hans kone hadde navnet No’omi, og navnene på hans to sønner var Mahlon og Kiljon. De var efratitter fra Betlehem i Juda. Og de dro til landet Moab og ble der. Så døde Elimelek, No’omis ektemann. Og hun satt igjen med sine to sønner. De tok seg koner blant kvinnene fra Moab. Den ene hadde navnet Orpa, og den andre hadde navnet Rut. De bodde der i omkring ti år. Så døde også begge de, både Mahlon og Kiljon. Slik overlevde kvinnen både sine to sønner og sin mann. Så brøt hun opp med sine svigerdøtre for å vende tilbake fra landet Moab, for i landet Moab hadde hun hørt at Herren hadde omsorg for sitt folk og ga dem brød. Derfor dro hun ut fra stedet der hun var, og de to svigerdøtrene hennes var med henne. De dro av sted den veien som førte tilbake til Judas land. No’omi sa til de to svigerdøtrene sine: «Gå av sted og vend tilbake, hver til sin mors hus. Må Herren vise dere barmhjertighet, slik dere har vist mot dem som nå er døde, og mot meg. Må Herren gi dere å finne hvile, hver i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de brast i høylytt gråt. De sa til henne: «Sannelig, vi vil vende tilbake til ditt folk sammen med deg.» Men No’omi sa: «Vend tilbake, mine døtre. Hvorfor vil dere dra med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kunne bli ektemenn for dere? Vend tilbake, mine døtre, gå, for jeg er for gammel til å bli knyttet til en ektemann. Hvis jeg skulle si at jeg ennå har et håp, hvis jeg bare fikk en mann i kveld og fødte sønner, ville dere da vente på dem til de ble voksne? Ville dere hindre dere selv i å få dere ektemenn? Nei, mine døtre. For dette gir meg større sorg på deres vegne. Det er jo meg Herrens hånd rammet med dette!» Da brast de igjen i høylytt gråt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt seg til henne. Og No’omi sa: «Se, din svigerinne har dratt tilbake til sitt folk og til sine guder. Vend også du tilbake og følg din svigerinne!» Men Rut sa: «Be meg ikke om å forlate deg eller om å vende tilbake så jeg ikke lenger følger etter deg. For hvor du går, vil jeg gå. Og hvor du tar bolig, der vil jeg ta bolig. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli gravlagt. Må Herren ramme meg både nå og siden om noe annet enn døden skiller deg og meg.» Da No’omi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, holdt hun opp med å snakke til henne. Nå gikk de begge to til de kom til Betlehem. Og det skjedde da de hadde kommet til Betlehem, at hele byen sto på ende på grunn av dem. Kvinnene sa: «Er dette No’omi?» Men hun sa til dem: «Kall meg ikke No’omi, kall meg Mara, for svært bittert har Den Allmektige handlet med meg. Jeg dro ut med overflod, men Herren har ført meg tomhendt tilbake. Hvorfor kaller dere meg No’omi når Herren har vitnet imot meg, og Den Allmektige har latt det onde ramme meg?»

Rut 1:1-21 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)

I de dager da dommerne styrte, blev det engang hungersnød i landet. Da drog en mann med sin hustru og sine to sønner avsted fra Betlehem i Juda for å opholde sig nogen tid i Moabs land. Mannen hette Elimelek, hans hustru No'mi og hans to sønner Mahlon og Kiljon; de var efratitter {fra Efrata, de. Betlehem} -fra Betlehem i Juda. De kom nu til Moabs land og blev der. Så døde Elimelek, No'mis mann, og hun blev tilbake med sine to sønner. De tok sig moabittiske hustruer, den ene hette Orpa og den andre Rut; og de bodde der omkring en ti års tid. Da døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon; og kvinnen var tilbake efter sine to sønner og efter sin mann. Da brøt hun op med sine sønnekoner og vendte tilbake fra Moabs land; for hun hadde hørt i Moabs land at Herren hadde sett til sitt folk og gitt dem brød. Hun drog bort fra det sted hvor hun hadde vært, og begge hennes sønnekoner var med henne. Mens de nu gikk frem efter veien for å vende tilbake til Juda land, sa No'mi til sine to sønnekoner: Vend om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Herren vise godhet mot eder, som I har gjort mot de døde og mot mig! Herren gi eder at I må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem; men de brast i gråt og sa til henne: Nei, vi vil følge dig tilbake til ditt folk. Da sa No'mi: Vend om, mine døtre! Hvorfor vil I gå med mig? Har jeg da ennu sønner i mitt liv som kunde bli eders menn? Vend om, mine døtre, og gå hjem! For jeg er for gammel til å bli en manns hustru. Om jeg så tenkte: Jeg har ennu håp, ja, om jeg så ennu inatt fikk en mann og så fødte sønner, skulde I derfor vente til de blev store? Skulde I derfor stenge eder inne og ikke få eder menn? Nei, mine døtre! For det er meget bitrere for mig enn for eder, eftersom Herrens hånd har rammet mig så hårdt. Da brast de atter i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel, men Rut vilde ikke skilles fra henne. Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og til sin gud; vend nu du og tilbake og følg din svigerinne! Men Rut sa: Søk ikke å overtale mig til å forlate dig og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud; hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Herren la det gå mig ille både nu og siden om noget annet enn døden skal skille mig fra dig. Da No'mi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun op med å tale til henne om det. Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld, og kvinnene sa: Er dette No'mi? Da sa hun til dem: Kall mig ikke No'mi, {ynde} kall mig Mara! {bitterhet} For den Allmektige har gjort det meget bittert for mig; med fulle hender drog jeg bort, men med tomme hender har Herren latt mig vende tilbake. Hvorfor kaller I mig No'mi, når Herren har vidnet imot mig, og den Allmektige har latt det gå mig ille?

Rut 1:1-21 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)

I de dager da dommerne styrte, ble det en gang hungersnød i landet. Da dro en mann av sted fra Betlehem i Juda for å slå seg ned i Moabs sletteland sammen med sin kone og sine to sønner. Mannen het Elimelek, hans kone Noomi og de to sønnene Mahlon og Kiljon. De var av Efrat-slekten, fra Betlehem i Juda. Nå kom de til Moab og slo seg til der. Så døde Elimelek, Noomis mann, og hun satt igjen med de to sønnene sine. De tok seg moabittiske koner. Den ene het Orpa, den andre het Rut. De ble boende der i omtrent ti år. Så døde også de to sønnene, Mahlon og Kiljon, og Noomi satt igjen alene, uten sønner og uten mann. Da brøt hun opp sammen med svigerdøtrene sine for å vende hjem fra Moabs sletteland. For hun hadde hørt i Moab at HERREN hadde tatt seg av sitt folk og gitt det brød. Hun dro bort fra stedet hvor hun hadde bodd, og begge svigerdøtrene fulgte henne. De ga seg i vei for å vende tilbake til Juda. Men Noomi sa til sine to svigerdøtre: «Snu og gå tilbake, hver til sin mors hus! Måtte HERREN vise godhet mot dere, slik dere har vist godhet mot de døde og mot meg! Måtte HERREN gi dere begge trygghet og la dere finne et hjem, hver i sin manns hus!» Så kysset hun dem. Men de brast i gråt og sa til henne: «Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk.» Men Noomi sa: «Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor skulle dere følge med meg? Skulle jeg ennå føde sønner som dere kan få til menn? Vend tilbake, mine døtre, gå nå! Jeg er for gammel til å bli gift. Og selv om jeg tenkte at det ennå er håp for meg, ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og til og med fødte sønner, skulle så dere vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og leve uten menn? Nei, mine døtre! Dette er mer bittert for meg enn for dere, for HERRENS hånd har rammet meg.» Da brast de igjen i gråt. Orpa kysset sin svigermor til avskjed, men Rut klynget seg til henne. Da sa Noomi: «Se, nå vender din svigerinne tilbake til sitt folk og sin gud. Vend tilbake, du også. Følg henne!» Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte HERREN la det gå meg ille både nå og siden hvis noe annet enn døden skal skille meg fra deg!» Da Noomi så at hun sto fast på sitt og ville følge med henne, sa hun ikke mer til henne. Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Da de kom fram dit, ble det stort oppstyr i byen på grunn av dem, og kvinnene sa: «Er dette Noomi?» Men hun sa til dem: «Kall meg ikke Noomi! Kall meg heller Mara! For Den veldige har gjort livet meget bittert for meg. Rik dro jeg bort, fattig har HERREN latt meg vende tilbake. Hvorfor kaller dere meg Noomi når HERREN har vitnet mot meg, og når Den veldige har latt det gå så ille med meg?»

Rut 1:1-21 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)

På den tid da dommerne styrte, ble det en gang hungersnød i landet. Da drog en mann av sted fra Betlehem i Juda med sin kone og sine to sønner. Han ville slå seg ned i Moab for en tid. Mannen hette Elimelek, konen No’omi og de to sønnene Maklon og Kiljon. De var av Efrata-ætten, fra Betlehem i Juda. Nå kom de til Moab og slo seg til der. Etter en tid døde Elimelek, No’omis mann, og hun satt igjen med de to sønnene sine. De giftet seg med moabittiske kvinner, en som hette Orpa og en som hette Rut. De ble boende der omtrent ti år. Så døde også de, både Maklon og Kiljon, og No’omi satt igjen alene etter at sønnene og mannen var borte. Da brøt hun opp fra Moab med svigerdøtrene sine og drog hjem igjen. For mens hun var i Moab, hadde hun hørt at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt det brød. Hun drog bort fra det stedet hvor hun hadde bodd, og de to svigerdøtrene fulgte henne. Da de var kommet et stykke på veien hjem til Juda, sa No’omi til sine to svigerdøtre: «Snu nå og dra hjem igjen, hver til sin mors hus! Måtte Herren være trofast mot dere, som dere har vært mot de døde og mot meg! Måtte Herren la dere begge få mann og hjem!» Så kysset hun dem. Da brast de i gråt og sa til henne: «Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk.» Men No’omi sa: «Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere være med meg? Har jeg kanskje ennå sønner i vente som dere kunne få til menn? Snu og dra hjem igjen, mine døtre! Jeg er jo for gammel til å bli gift. Og om jeg tenkte: Jeg har ennå håp, ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og så fødte sønner, skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og leve uten menn? Nei, mine døtre! Jeg har inderlig vondt av dere, nå da Herrens hånd har rammet meg så hardt.» Da begynte de å gråte igjen, og Orpa kysset sin svigermor til avskjed. Men Rut ville ikke skilles fra henne. Da sa No’omi: «Du ser din svigerinne har vendt tilbake til sitt folk og sin gud. Snu du også, og følg henne!» Men Rut svarte: «Du skal ikke overtale meg til å skille lag med deg og dra hjem igjen. For dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden om noe annet enn døden skiller meg fra deg!» Da No’omi så at hun var fast bestemt på å følge henne, sa hun ikke mer til henne. Så gikk de to videre til de kom til Betlehem. Da de nådde fram dit, ble det stort oppstyr i byen for deres skyld, og kvinnene sa: «Er dette No’omi?» Men hun sa til dem: «Kall meg ikke No’omi! Kall meg heller Mara! For Den Allmektige har gjort livet meget bittert for meg. Jeg var rik da jeg drog bort, Herren har latt meg komme fattig tilbake. Hvorfor kaller dere meg No’omi, når Herren har vitnet mot meg, når Den Allmektige har ført ulykke over meg?»