Rut 1:1-21

I de dager da dommerne styrte, ble det en gang hungersnød i landet. Da dro en mann med sin kone og sine to sønner av sted fra Betlehem i Juda for å slå seg til for en tid i Moabs land. Mannen hette Elimelek, hans kone No’omi og hans to sønner Mahlon og Kiljon. De var efratitter* - fra Betlehem i Juda. De kom nå til Moabs land og ble der. Så døde Elimelek, No’omis mann, og hun satt igjen med sine to sønner. De tok seg moabittiske koner. Den ene hette Orpa og den andre Rut. De ble boende der i om lag ti år. Da døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon. Og kvinnen satt alene igjen etter sine to sønner og sin mann. Da brøt hun opp med svigerdøtrene sine og vendte tilbake fra Moabs land. For hun hadde hørt i Moabs land at Herren hadde sett til folket sitt og gitt dem brød. Hun dro bort fra det stedet hvor hun hadde bodd, og begge svigerdøtrene var med henne. Mens de nå gikk fram etter veien for å vende tilbake til Juda land, sa No’omi til sine to svigerdøtre: Vend nå om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Måtte Herren vise godhet mot dere, som dere har gjort mot de døde og mot meg! Herren gi at dere må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem. Men de brast i gråt og sa til henne: Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk. Da sa No’omi: Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg da ennå sønner i mitt liv som dere kunne få til menn? Snu om og dra hjem igjen, mine døtre! Jeg er jo for gammel til å bli gift. Og om jeg tenkte: Jeg har ennå håp! - ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og så fødte sønner, skulle dere derfor vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og ikke få dere menn? Nei, mine døtre! Det er mye bitrere for meg enn for dere, ettersom Herrens hånd har rammet meg så hardt. Da brast de igjen i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel. Men Rut klynget seg til henne. Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til folket sitt og til sin gud. Vend nå du òg tilbake og følg din svigerinne! Men Rut sa: Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og senere om noe annet enn døden skulle skille meg fra deg. Da No’omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun opp med å tale til henne om det. Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld. Kvinnene sa: Er dette No’omi? Da sa hun til dem: Kall meg ikke No’omi*, kall meg Mara**! For Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg. Med fulle hender dro jeg bort, men med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake. Hvorfor kaller dere meg No’omi*, når Herren har ydmyket meg, og Den Allmektige har latt det gå meg ille?