Romerne 11:1-21
Romerne 11:1-21 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier i avsnittet om Elia? - hvordan han står fram for Gud og anklager Israel: Herre, dine profeter drepte de, og dine altere rev de ned. Jeg ble alene tilbake, og meg står de etter livet. Men hva er Guds svar til ham? Jeg har latt det bli tilbake en rest for meg, sju tusen mann som ikke har bøyd kne for Ba’al. På samme vis er det også i den tiden som nå er, blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse. Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Hva så? Det som Israel søker etter, har de ikke nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet, som det står skrevet: Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag. Og David sier: La deres bord bli til en snare og en felle, til et anstøt og til gjengjeldelse for dem! La deres øyne formørkes så de ikke kan se, og bøy alltid deres rygg. Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fulltallighet! Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste - kunne jeg bare vekke mitt folk etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem. For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse*, hva annet vil da deres antakelse* bli enn liv av døde? Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er greinene det også. Men om nå noen av greinene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, så ros deg ikke mot greinene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg! Du vil da si: Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn. Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! For sparte ikke Gud de naturlige greinene, vil han heller ikke spare deg.
Romerne 11:1-21 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier i avsnittet om Elia? - hvordan han står fram for Gud og anklager Israel: Herre, dine profeter drepte de, og dine altere rev de ned. Jeg ble alene tilbake, og meg står de etter livet. Men hva er Guds svar til ham? Jeg har latt det bli tilbake en rest for meg, sju tusen mann som ikke har bøyd kne for Ba’al. På samme vis er det også i den tiden som nå er, blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse. Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Hva så? Det som Israel søker etter, har de ikke nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet, som det står skrevet: Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag. Og David sier: La deres bord bli til en snare og en felle, til et anstøt og til gjengjeldelse for dem! La deres øyne formørkes så de ikke kan se, og bøy alltid deres rygg. Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fulltallighet! Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste - kunne jeg bare vekke mitt folk etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem. For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse*, hva annet vil da deres antakelse* bli enn liv av døde? Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er greinene det også. Men om nå noen av greinene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, så ros deg ikke mot greinene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg! Du vil da si: Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn. Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! For sparte ikke Gud de naturlige greinene, vil han heller ikke spare deg.
Romerne 11:1-21 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? På ingen måte! Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams slekt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk som Han tidligere har vedkjent seg. Eller vet dere ikke hva Skriften sier om Elia, hvordan han anklager Israel overfor Gud og sier: «Herre, de har drept profetene Dine og revet ned altrene Dine. Jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv » . Men hvordan lyder det guddommelige svaret til ham? «Jeg har latt det bli igjen for Meg 7000 mann, som ikke har bøyd kne for Ba’al.» Så er det da i den tid som er nå, en rest igjen etter nådens utvelgelse. Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning. Hva da? Israel har ikke oppnådd det som de søker etter. Men de utvalgte har oppnådd det, og de andre ble forblindet. Slik det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag. David sier: «La deres bord bli en snare og en felle, en snublestein og en gjengjeldelse for dem. La deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og la alltid deres rygg være bøyd. » Jeg sier altså: Har de snublet for at de skulle falle? Slett ikke! Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningfolkene, for å gjøre dem misunnelige. Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til rikdom for hedningfolkene, hvor mye mer når de kommer fulltallig! For jeg taler til dere hedningfolk. Så sant jeg er folkeslagenes apostel, ærer jeg tjenesten min, om jeg på noen måte kan gjøre dem misunnelige som er av mitt kjøtt, og frelse noen av dem. For om deres forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da være når de blir tatt imot, om ikke liv av døde? For om førstegrøden er hellig, er hele deigen også hellig. Og er roten hellig, er grenene også det. Om noen av grenene ble brukket av, og du som var av et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men roser du deg, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. Du vil da si: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt! For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller.
Romerne 11:1-21 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme; Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet I ikke hvad Skriften sier på det sted om Elias, hvorledes han treder frem for Gud mot Israel: Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig efter livet. Men hvad sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen menn som ikke har bøiet kne for Ba'l. Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake efter nådens utvelgelse; men er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde. Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet, som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag idag. Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem! la deres øine bli formørket, så de ikke ser, og bøi alltid deres rygg! Jeg sier altså: Har de da snublet for å falle? Langt derifra! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, forat dette skal vekke dem til nidkjærhet; men er deres fall en rikdom for verden, og er tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mere da deres fylde! For til eder taler jeg, I hedninger! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embede, om jeg bare kunde vekke mine kjødelige frender til nidkjærhet og få frelst nogen av dem. For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hvad annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde? Men er førstegrøden hellig, da er deigen det også, og er roten hellig, da er grenene det også. Om nu allikevel nogen av grenene blev avbrutt, og du som var en vill oljekvist, blev innpodet iblandt dem og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme, da ros dig ikke mot grenene! men hvis du roser dig, så er det dog ikke du som bærer roten, men roten som bærer dig. Du vil da si: Grenene blev avbrutt forat jeg skulde bli innpodet. Vel! ved sin vantro blev de avbrutt, men du står ved din tro; vær ikke overmodig, men frykt! for sparte Gud ikke de naturlige grener, da vil han heller ikke spare dig.
Romerne 11:1-21 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, det folket han hadde vedkjent seg. Vet dere ikke hva Skriften sier i fortellingen om Elia, der han anklager Israel overfor Gud? «Herre, dine profeter har de drept, og dine altere har de revet ned. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet. » Men hva er det guddommelige svaret han får? « Jeg har holdt sju tusen mann igjen som ikke har bøyd kne for Baal. » På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt. Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers var ikke nåden lenger nåde. Hva så? Det Israel søker, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet, slik det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvet ånd, øyne som ikke ser, og ører som ikke hører, helt til denne dag. Og David sier: La bordet deres bli en snare og en felle, en snublestokk og en straff for dem. La øynene deres bli formørket så de ikke kan se, og bøy deres rygg for alltid. Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene, og så skulle jødene bli misunnelige på dem. Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt, i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem. Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo, liv av død! Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er greinene det også. Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem. Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. Kanskje du vil si: «Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte han ikke de naturlige greinene, skal han heller ikke spare deg.
Romerne 11:1-21 Norsk oversettelse 1978/1985 bokmål (NO7885BM)
Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, det folk han hadde vedkjent seg. Vet dere ikke hva Skriften sier i fortellingen om Elia, der han står fram for Gud og anklager Israel? Herre, dine profeter har de drept, og dine altere har de revet ned. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet. Men hva er Guds svar til ham? Jeg har holdt sju tusen mann igjen som ikke har bøyd kne for Ba'al. På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud har valgt ut av nåde. Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers ville jo nåden ikke være noen nåde. Hva så? Det Israel strever etter, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet, slik det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvet ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører, helt til denne dag. Og David sier: La deres bord bli en snare og felle, så de snubler og får sin straff. La det bli mørkt for øynene på dem, så de ikke kan se, og la deres rygg være bøyd for alltid. Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, ved at de falt kom frelsen til de andre folk, og så skulle jødene bli misunnelige på dem. Når deres fall har ført til rikdom for verden og tapet av dem er blitt til rikdom for de andre folk, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt; jeg gjør det med det håp at jeg kan gjøre mine landsmenn misunnelige og frelse noen av dem. Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke føre til at de blir godtatt? Jo, liv av døde! Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er grenene det også. Noen av grenene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant grenene og har fått del i sevjen fra roten. Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg! Du sier kanskje: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» Javel, men de ble brukket av på grunn av vantro, og du blir stående på grunn av tro. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte han ikke de naturlige grenene, skal han heller ikke spare deg.