Romerbrevet 11:1-21

Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? På ingen måte! Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams slekt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk som Han tidligere har vedkjent seg. Eller vet dere ikke hva Skriften sier om Elia, hvordan han anklager Israel overfor Gud og sier: «Herre, de har drept profetene Dine og revet ned altrene Dine. Jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv » . Men hvordan lyder det guddommelige svaret til ham? «Jeg har latt det bli igjen for Meg 7000 mann, som ikke har bøyd kne for Ba’al.» Så er det da i den tid som er nå, en rest igjen etter nådens utvelgelse. Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning. Hva da? Israel har ikke oppnådd det som de søker etter. Men de utvalgte har oppnådd det, og de andre ble forblindet. Slik det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag. David sier: «La deres bord bli en snare og en felle, en snublestein og en gjengjeldelse for dem. La deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og la alltid deres rygg være bøyd. » Jeg sier altså: Har de snublet for at de skulle falle? Slett ikke! Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningfolkene, for å gjøre dem misunnelige. Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til rikdom for hedningfolkene, hvor mye mer når de kommer fulltallig! For jeg taler til dere hedningfolk. Så sant jeg er folkeslagenes apostel, ærer jeg tjenesten min, om jeg på noen måte kan gjøre dem misunnelige som er av mitt kjøtt, og frelse noen av dem. For om deres forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da være når de blir tatt imot, om ikke liv av døde? For om førstegrøden er hellig, er hele deigen også hellig. Og er roten hellig, er grenene også det. Om noen av grenene ble brukket av, og du som var av et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men roser du deg, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. Du vil da si: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt! For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller.