Forkynneren 2:1-26

Del

Forkynneren 2:1-26 Norsk Bibel 88/07 (NB)

Jeg sa til mitt hjerte: Vel, jeg vil prøve deg med glede! Nyt det som godt er! - Men se, også det var tomhet. Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hva gagn gjør du? Jeg tenkte i mitt indre på å la legemet forfriske seg med vin, mens jeg likevel lot hjertet lede meg med visdom - jeg tenkte på å holde fast på dårskap til jeg fikk se hva som var godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres levedager. Jeg utførte store arbeider. Jeg bygde meg hus, jeg plantet meg vingårder, jeg gjorde meg hager og parker og plantet i dem alle slags frukttrær, jeg gjorde meg vanndammer til å vanne en skog av voksende trær. Jeg kjøpte meg treller og trellkvinner. Jeg hadde tjenestefolk som var født i mitt hus. Jeg fikk meg også stor buskap, både stort og smått, mer enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem. Jeg samlet meg også sølv og gull og kostbare skatter som kom fra fremmede konger og land. Jeg fikk meg sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst: en hustru og flere. Jeg ble større og mektigere enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem. Og min visdom hadde ikke forlatt meg. Alt øynene mine hadde lyst til, lot jeg dem få. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede. Hjertet hadde glede av alt mitt strev, dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev. Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den plage det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind. Det er ikke noen vinning å nå under solen. Så ga jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden. Da så jeg at visdommen har samme fortrinn fremfor dårskapen som lyset har fremfor mørket. Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre. Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet. For minnet om den vise vil like så lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø like så vel som dåren? Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind. Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde plaget meg med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet. Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde plaget meg med under solen. For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde. Hva har mennesket igjen for all sin plage og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen? Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet. Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd. For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg? Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umaken å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.

Forkynneren 2:1-26 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)

Jeg sa i mitt hjerte: «Kom nå, jeg vil teste deg med lykke, så du kan se det som er godt.» Men sannelig, også dette var tomhet. Jeg sa om latteren: «Galskap!» og om lykken: «Hva kan den utrette?» Jeg gransket i mitt hjerte etter hvordan jeg kunne tilfredsstille mitt kjøtt med vin – samtidig som mitt hjerte ledet meg med visdom – og hvordan jeg kunne holde fast på dårskap, inntil jeg fikk se hva som var godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle de dagene de har å leve. Jeg satte store ting i verk, jeg bygde meg hus og plantet vingårder. Jeg anla hager og lystparker, jeg plantet alle slags frukttrær i dem. Jeg bygde vanndammer til å vanne den skogen av trær som vokste opp. Jeg kjøpte slaver og slavinner, jeg hadde tjenere som var født i mitt hus. Ja, jeg hadde mer storfe og småfe enn alle som hadde vært i Jerusalem før meg. Jeg samlet meg også sølv, gull og skatter fra kongene og fra provinsene. Jeg skaffet meg sangere og sangerinner, forlystelser for menneskenes barn, mange medhustruer. Slik ble jeg stor, ja, større enn alle dem som hadde vært før meg i Jerusalem. Også min visdom ble bevart hos meg. Ikke noe av alt det mine øyne begjærte, holdt jeg tilbake fra dem. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen lykke, for mitt hjerte gledet seg over alt mitt strev. Dette ble min belønning for alt mitt strev. Deretter la jeg merke til alt det arbeidet mine hender hadde gjort, og på alt det jeg hadde strevd med. Se, alt var meningsløshet og jag etter vind, det ga ingen vinning under solen. Jeg ga meg til å betrakte visdom og galskap og dårskap. For hva kan det mennesket gjøre som etterfølger kongen? Bare det de andre allerede har gjort. Da innså jeg at visdommen er bedre enn dårskapen, på samme måte som lyset er bedre enn mørket. Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men likevel måtte jeg erkjenne at det som hender med den ene, også hender med alle de andre. Så sa jeg i mitt hjerte: «Slik det går med dåren, slik går det også med meg, hvorfor skulle jeg da være mer vis?» Da sa jeg i mitt hjerte: «Dette er også tomt og verdiløst.» For til evig tid blir det ikke noe sterkere minne om den vise enn om dåren, siden alt som nå er, bare vil bli glemt i dagene som kommer. Og skal ikke en vis dø på samme måten som en dåre? Derfor hatet jeg livet, for den gjerningen som ble gjort under solen, var bare ond for meg. For alt sammen er tomt og verdiløst og jag etter vind. Da hatet jeg også alt mitt strev, det jeg hadde strevd med under solen, for jeg må bare overgi det til det mennesket som kommer etter meg. Hvem vet om det vil bli den vise eller dåren? Likevel kommer han til å få råde over alt som har kommet ut av mitt strev, det jeg har strevd med, som jeg gjorde i visdom under solen. Dette er også tomt og verdiløst. Derfor vendte jeg om i mitt hjerte og ble fortvilet over alt det arbeidet jeg hadde strevd med under solen. For om det er et menneske som har strevd med visdom, kunnskap og dyktighet, så må han likevel overgi sin arv til et menneske som ikke har strevd for det. Dette er også tomhet og et stort onde. For hva har mennesket igjen for alt sitt strev og for sitt hjertes jag, som han har strevd med under solen? For alle hans dager er smertefulle, og hans arbeid gir bare sorg. Selv om natten får ikke hans hjerte hvile. Dette er også tomt og verdiløst. Er da ikke det gode for mennesket at han spiser og drikker, og at han lar sin sjel se det gode ved sitt strev? Jeg så at også dette kom fra Guds hånd. For hvem kunne vel spise, eller hvem kunne vel nyte mer enn jeg? Men til det mennesket som er godt innfor Hans ansikt, gir Han visdom og kunnskap og lykke. Men til synderen gir Han arbeidet med å høste og samle, så han skal gi det til ham som er god innfor Guds ansikt. Dette er også tomt og verdiløst og jag etter vind.

Forkynneren 2:1-26 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)

Jeg sa til mitt hjerte: Vel, jeg vil prøve dig med glede; nyt det som godt er! Men se, også det var tomhet. Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hvad gagn gjør du? Jeg tenkte i mitt indre på å kvege mitt legeme med vin, mens mitt hjerte ledet mig med visdom(-)jeg tenkte på å holde fast ved dårskapen, til jeg fikk se hvad det var best for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres levedager. Jeg utførte store arbeider, jeg bygget mig hus, jeg plantet mig vingårder, jeg gjorde mig haver og parker og plantet i dem alle slags frukttrær, jeg gjorde mig vanndammer til å vanne en skog av opvoksende trær. Jeg kjøpte træler og trælkvinner, jeg hadde tjenestefolk som var født i mitt hus; jeg fikk mig også meget fe, både stort og smått, mere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem; jeg samlet mig også sølv og gull og kostelige skatter som kom fra fremmede konger og land; jeg fikk mig sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst, en hustru og flere. Jeg blev større og mektigere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem; og min visdom hadde ikke forlatt mig. Alt det mine øine attrådde, det forholdt jeg dem ikke, jeg nektet ikke mitt hjerte nogen glede; for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev. Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møie det hadde kostet mig, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag efter vind, og at det ikke er nogen vinning å nå under solen. Så gav jeg mig til å se på visdom og på dårskap og uforstand; for hvad vil det menneske gjøre som kommer efter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden. Da så jeg at visdommen har samme fortrin fremfor dårskapen som lyset har fremfor mørket; den vise har øine i sitt hode, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre. Da sa jeg i mitt hjerte: Som det går dåren, så vil det også gå mig; hvad skulde det da være til at jeg var så vis? Og jeg sa i mitt kjerte at også dette var tomhet. For minnet om den vise vil like så litt vare til evig tid som minnet om dåren; i de kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt, og må ikke den vise dø like så vel som dåren? Da blev jeg lei av livet; for ondt var i mine øine alt som skjer under solen; for alt sammen er tomhet og jag efter vind. Og jeg blev lei av alt mitt strev, som jeg hadde møiet mig med under solen, fordi jeg skulde efterlate det til den som kommer efter mig. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved min møie og min visdom under solen; også det er tomhet. Da begynte jeg å bli fortvilet i mitt hjerte over alt det strev som jeg hadde møiet mig med under solen; for er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han allikevel gi det fra sig til et menneske som ikke har hatt nogen møie med det, som hans eiendom; også dette er tomhet og et stort onde. For hvad har mennesket for alt sitt strev og for sitt hjertes attrå, som han møier sig med under solen? Alle hans dager er jo fulle av smerte, og all hans umak er bare gremmelse; selv om natten har hans hjerte ikke ro; også dette er tomhet. Er det ikke et gode for mennesket at han kan ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for sitt strev? Men jeg så at også dette kommer fra Guds hånd; for hvem kunde ete og hvem nyte mere enn jeg? For det menneske som tekkes ham, gir han visdom og kunnskap og glede; men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi til den som tekkes Gud; også dette er tomhet og jag efter vind.

Forkynneren 2:1-26 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)

Jeg sa i mitt hjerte: Gå nå og prøv gleden og nyt det som er godt! Men også dette var forgjengelig. Om latteren sa jeg: Den er en narr, og om gleden: Hva tjener den til? Jeg bestemte meg for å la kroppen nyte vin, mens hjertet ledet meg ved visdom. Jeg ville prøve dårskapen, helt til jeg forsto hva som er godt for menneskene den korte tiden de lever under himmelen. Så satte jeg store ting i verk: Jeg bygde hus og plantet vinmarker, jeg anla hager og parker og plantet alle slags frukttrær i dem. Jeg bygde dammer for å vanne lunder med frodige trær. Jeg kjøpte meg slaver og slavekvinner, jeg hadde slaver som var født i mitt hus. Jeg skaffet meg mer storfe og småfe enn noen hadde hatt før meg i Jerusalem. Jeg samlet meg sølv og gull, og kongelige skatter fra andre riker. Jeg holdt meg med sangere og sangerinner og det som er mennenes lyst, kvinner og atter kvinner. Jeg ble stor i makt og rikdom, ja, større enn noen som har levd i Jerusalem før meg. Men visdommen beholdt jeg. Jeg sa ikke nei til noe av det mine øyne begjærte; jeg nektet meg ingen glede. Ja, hjertet gledet seg over alt mitt arbeid; det var lønnen for mitt strev. Så vendte jeg blikket mot alt mine hender hadde gjort, alt jeg hadde samlet ved mitt arbeid. Og se, alt var like forgjeves som å gjete vinden. Det er ingenting å vinne under solen. Jeg vendte blikket mot visdom, mot uforstand og dårskap. Hva kan den gjøre som kommer etter kongen? Ikke annet enn det som er gjort før ham. Jeg så at visdom er bedre enn dårskap, slik lyset er bedre enn mørket. Den vise har øyne i hodet, mens dåren går omkring i mørke. Men jeg skjønte også at slik det går den ene, slik går det dem begge. Og jeg sa i mitt hjerte: Slik det går dåren, skal det også gå meg. Så hva skal all min visdom tjene til? Og jeg svarte i mitt hjerte: Også dette er forgjengelig. For minnet om den vise lever ikke lenger enn minnet om dåren. I dagene som kommer, er alt for lengst blitt glemt. Ja, den vise må dø, han slik som dåren. Da hatet jeg livet, for alt som skjer under solen, plaget meg. Alt er like forgjeves som å gjete vinden. Jeg hatet alt jeg hadde strevd og arbeidet med under solen. Alt må jeg overlate til den som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre som skal herske over det jeg har vunnet med mitt arbeid og min visdom under solen? Også dette er forgjeves. Da ble jeg grepet av fortvilelse i mitt hjerte over alt jeg har arbeidet og strevd med under solen. For en mann kan vinne mye med visdom, kunnskap og dyktighet, men må likevel gi det i arv til en annen som ikke har hatt noe strev med det. Også dette er forgjeves; en ulykke er det. Hva har mennesket igjen for alt sitt arbeid, alt hjertet jager etter, for alt det strever med under solen? Alle menneskets dager er fulle av smerte, og alt det driver med, bringer sorg. Ikke engang om natten faller hjertet til ro. Også dette er forgjeves. Ingen ting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev. Men jeg fikk se at også dette kommer fra Guds hånd; for hvem kan spise og være glad uten at det er gitt av ham? Ja, Gud gir visdom, kunnskap og glede til den som er god i hans øyne. Men den som synder, gir han strevet med å samle og sanke, og siden må han gi alt sammen til den som er god i Guds øyne. Også dette er forgjeves, det er som å gjete vinden.

Forkynneren 2:1-26 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)

Jeg sa i mitt stille sinn: Nå vil jeg prøve gleden og nyte det som er godt! Men også dette var tomhet. Om latteren sa jeg: ¬«Den er tåpelig», og om gleden: ¬«Hva skal den tjene til?» Da kom jeg på den tanken at jeg skulle kvikke meg opp ¬med vin, men la forstanden styre meg ¬med visdom. Jeg ville holde meg ¬til dårskapen inntil jeg fikk se ¬hva som er best for menneskene ¬under himmelen den korte tiden livet varer. Så satte jeg store ting ¬i verk: Jeg bygde hus ¬og plantet vingårder, anla hager og parker og plantet alle slags frukttrær ¬i dem. Jeg bygde dammer for å vanne en skog med voksende trær. Jeg kjøpte treller ¬og trellkvinner, og andre treller ¬ble født i mitt hus. Storfe og småfe fikk jeg også, i større mengde ¬enn noen annen som levde i Jerusalem ¬før meg. Jeg samlet meg også sølv ¬og gull og rikdom fra andre konger ¬og land. Jeg skaffet meg sangere ¬og sangerinner og det som er mennenes lyst, kvinner og atter kvinner. Jeg ble stor, ¬ja, større enn noen som levde i Jerusalem før meg. Men min visdom beholdt jeg. Alt det mine øyne begjærte, lot jeg dem få; jeg nektet meg ingen glede. Hjertet gledet seg ¬over alt mitt strev, og det var lønnen ¬for all min møye. Jeg gav meg til å tenke over alt det jeg hadde gjort ¬med mine hender, det jeg hadde strevd ¬og slitt med. Se, alt var tomhet ¬og jag etter vind. Det er ingen ting å vinne ¬under solen. Jeg gav meg til å tenke over visdom, uforstand og dårskap. Hva skal vel kongens ¬ettermann gjøre? Det som andre har gjort ¬for lenge siden. Jeg så at visdom ¬er bedre enn dårskap, likesom lyset ¬er bedre enn mørket. Den vise har øyne i hodet, mens dåren går omkring ¬i mørke. Men jeg skjønte også at samme lagnad ¬møter dem begge. Da sa jeg i mitt stille sinn: Slik det går dåren, ¬skal det gå meg. Hva skal all min visdom ¬tjene til? Jeg svarte i mitt stille sinn: Også dette er tomhet. For minnet om den vise lever ikke lenger ¬enn minnet om dåren. I dager som kommer, er alt for lenge siden glemt. Ja, den vise må dø, ¬han likesom dåren. Da ble jeg lei av livet, for jeg mislikte det ¬som skjer under solen. Alt er tomhet og jag etter vind. Jeg ble lei av alt mitt strev, alt slitet jeg har hatt ¬under solen. Jeg må jo overlate alt til den som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis ¬eller en dåre som skal rå over det ¬jeg har vunnet med mitt strev og min visdom ¬under solen. Også dette er tomhet. Da ble jeg grepet ¬av fortvilelse over alt det strev ¬jeg har hatt under solen. Det hender jo ¬at et menneske strever med visdom, kunnskap ¬og dyktighet og må gi det i arv til en annen som ikke har hatt noe bry ¬med det. Også det er tomhet, ¬en stor ulykke. Hva har da mennesket igjen for alt sitt slit og strev som han har plaget seg med ¬under solen? Alle hans dager ¬er fulle av smerte, og alt det han driver med, ¬bringer sorg. Ikke engang om natten faller hans hjerte til ro. Også dette er tomhet. Det beste et menneske ¬kan gjøre er å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev. Men jeg fikk se at også dette kommer fra Guds hånd. For hvem kan spise ¬og være glad uavhengig av ham? Ja, Gud gir visdom, kunnskap ¬og glede til de mennesker han synes om. Men syndere gir han strevet med å samle og sanke, og siden må de gi alt sammen til dem som Gud synes om. Også dette er tomhet, ¬jag etter vind.