Forkynneren 2:1-26

Jeg sa i mitt hjerte: Gå nå og prøv gleden og nyt det som er godt! Men også dette var forgjengelig. Om latteren sa jeg: Den er en narr, og om gleden: Hva tjener den til? Jeg bestemte meg for å la kroppen nyte vin, mens hjertet ledet meg ved visdom. Jeg ville prøve dårskapen, helt til jeg forsto hva som er godt for menneskene den korte tiden de lever under himmelen. Så satte jeg store ting i verk: Jeg bygde hus og plantet vinmarker, jeg anla hager og parker og plantet alle slags frukttrær i dem. Jeg bygde dammer for å vanne lunder med frodige trær. Jeg kjøpte meg slaver og slavekvinner, jeg hadde slaver som var født i mitt hus. Jeg skaffet meg mer storfe og småfe enn noen hadde hatt før meg i Jerusalem. Jeg samlet meg sølv og gull, og kongelige skatter fra andre riker. Jeg holdt meg med sangere og sangerinner og det som er mennenes lyst, kvinner og atter kvinner. Jeg ble stor i makt og rikdom, ja, større enn noen som har levd i Jerusalem før meg. Men visdommen beholdt jeg. Jeg sa ikke nei til noe av det mine øyne begjærte; jeg nektet meg ingen glede. Ja, hjertet gledet seg over alt mitt arbeid; det var lønnen for mitt strev. Så vendte jeg blikket mot alt mine hender hadde gjort, alt jeg hadde samlet ved mitt arbeid. Og se, alt var like forgjeves som å gjete vinden. Det er ingenting å vinne under solen. Jeg vendte blikket mot visdom, mot uforstand og dårskap. Hva kan den gjøre som kommer etter kongen? Ikke annet enn det som er gjort før ham. Jeg så at visdom er bedre enn dårskap, slik lyset er bedre enn mørket. Den vise har øyne i hodet, mens dåren går omkring i mørke. Men jeg skjønte også at slik det går den ene, slik går det dem begge. Og jeg sa i mitt hjerte: Slik det går dåren, skal det også gå meg. Så hva skal all min visdom tjene til? Og jeg svarte i mitt hjerte: Også dette er forgjengelig. For minnet om den vise lever ikke lenger enn minnet om dåren. I dagene som kommer, er alt for lengst blitt glemt. Ja, den vise må dø, han slik som dåren. Da hatet jeg livet, for alt som skjer under solen, plaget meg. Alt er like forgjeves som å gjete vinden. Jeg hatet alt jeg hadde strevd og arbeidet med under solen. Alt må jeg overlate til den som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre som skal herske over det jeg har vunnet med mitt arbeid og min visdom under solen? Også dette er forgjeves. Da ble jeg grepet av fortvilelse i mitt hjerte over alt jeg har arbeidet og strevd med under solen. For en mann kan vinne mye med visdom, kunnskap og dyktighet, men må likevel gi det i arv til en annen som ikke har hatt noe strev med det. Også dette er forgjeves; en ulykke er det. Hva har mennesket igjen for alt sitt arbeid, alt hjertet jager etter, for alt det strever med under solen? Alle menneskets dager er fulle av smerte, og alt det driver med, bringer sorg. Ikke engang om natten faller hjertet til ro. Også dette er forgjeves. Ingen ting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev. Men jeg fikk se at også dette kommer fra Guds hånd; for hvem kan spise og være glad uten at det er gitt av ham? Ja, Gud gir visdom, kunnskap og glede til den som er god i hans øyne. Men den som synder, gir han strevet med å samle og sanke, og siden må han gi alt sammen til den som er god i Guds øyne. Også dette er forgjeves, det er som å gjete vinden.