Apostlenes gjerninger 27:1-44

Del

Apostlenes gjerninger 27:1-44 Norsk Bibel 88/07 (NB)

Da det var avgjort at vi skulle seile av sted til Italia, overga de både Paulus og noen andre fanger til en høvedsmann som hette Julius. Han tilhørte den keiserlige hæravdelingen. Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle seile til havnene langs Asia-landet. Så dro vi av sted. Sammen med oss var Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika. Den andre dagen kom vi inn til Sidon. Julius, som behandlet Paulus med vennlighet, ga ham lov til å gå til venner og nyte godt av deres omsorg. Derfra dro vi videre og seilte i le av Kypros, fordi vinden var imot. Etter at vi hadde seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia. Der fant høvedsmannen et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han førte oss om bord i det. I mange dager gikk det nå tregt med seilingen. Vi vant med nød og neppe fram imot Knidos. Da vi ikke kunne komme videre på grunn av vinden, seilte vi i le av Kreta rundt Kapp Salmone. Det var så vidt vi kom oss forbi der, men omsider nådde vi et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea. Det var gått lang tid, og det var blitt farlig å ferdes på sjøen fordi det allerede var over fasten*. Paulus advarte dem derfor og sa: Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil medføre skade og stort tap ikke bare på last og skip, men også for livet vårt. Men høvedsmannen satte mer lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa. Og da havnen ikke egnet seg så godt for vinteropplag, ble de fleste enige om at de skulle seile videre derfra. En ville prøve om en kunne nå fram og ta vinterhavn i Føniks, en annen havn på Kreta, som vender mot sørvest og nordvest. Da det nå begynte å blåse en svak sønnavind, tenkte de at de kunne gjennomføre det de hadde satt seg fore. De lettet anker, og seilte langs Kreta, nær land. Men ganske snart kom det en sterk virvelvind som de kaller eurakylon, og kastet seg ned fra øya. Skipet ble feid av sted og kunne ikke holdes opp mot vinden. Vi ga da opp og lot oss drive. Da vi kom i le av en liten øy som hette Klauda, var det bare så vidt vi fikk berget livbåten. Da de hadde fått den om bord, grep de til nødhjelp og surret tau om skipet. De var nå redde for å drive ned på Syrten, og slapp ut drivankeret og drev av sted. Vi ble nå kastet omkring av stormen, og den følgende dagen begynte de å kaste lasten over bord. Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret i sjøen. Da verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det veldige uværet fortsatte, var det fra nå av forbi med alt håp om redning. Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus sto fram iblant dem og sa: Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt ut fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet! Men nå ber jeg dere være ved godt mot, for ikke en sjel iblant dere skal gå tapt, men bare skipet. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener, og sa: Frykt ikke, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave. Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det skal gå slik som det er sagt meg. Men vi skal strande på en eller annen øy. Da den fjortende natten var kommet, og vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar mot land. Da de loddet, fant de tjue favner. Men da de kom et lite stykke lenger og loddet igjen, fant de femten favner. Da de fryktet for at de kanskje kunne støte på skjær, kastet de fire ankere ut fra akterstavnen, og ønsket bare at det måtte bli dag. Men sjøfolkene ville prøve å rømme bort fra skipet. De firte livbåten ned på sjøen under det påskudd at de ville legge anker ut fra forstavnen. Da sa Paulus til høvedsmannen og soldatene: Dersom ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet. Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive bort. Da det led mot dag, oppfordret Paulus alle til å spise. Og han sa: I dag er det den fjortende dagen dere har gått i spenning uten mat, uten å ta noe til dere. Derfor ber jeg dere å ta føde til dere, for det hører med til deres frelse. For det skal ikke falle et hår av hodet på noen iblant dere. Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øyne og brøt det og begynte å spise. Da fikk de alle nytt mot, og de tok selv føde til seg. Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler på skipet. Da de var blitt mette, lettet de skipet ved å kaste matvarene på sjøen. Da det ble dag, kjente de ikke landet, men de ble var en vik med en sandstrand. Der bestemte de seg for å sette skipet på land, om det var mulig. De kappet da ankrene og lot dem gå i sjøen. De løste også de tauene som de hadde surret rorene med. Så heiste de forseilet for vinden, og styrte mot stranden. Men de drev inn mot en grunne som hadde dypt vann på begge sider. Her støtte de på med skipet. Forskipet satte seg fast og sto urørlig, men akterskipet ble etter hvert slått i stykker av de kraftige brenningene. Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen av dem skulle svømme bort og rømme. Men høvedsmannen, som ville berge Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg ut og komme seg på land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På den måten fikk alle berget seg i land.

Apostlenes gjerninger 27:1-44 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)

Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overga de Paulus og noen andre fanger til en som het Julius, en offiser for Det augustinske regiment. Etter å ha gått om bord i et skip i Adramyttium satte vi til havs. Meningen var å seile langs kystene av Asia. Aristarkos, en makedonier fra Tessalonika, var med oss. Neste dag gikk vi i land ved Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham frihet til å gå til sine venner og få del i omsorgen fra dem. Da vi hadde lagt ut til havs derfra, seilte vi i ly av Kypros, siden det var motvind. Og da vi hadde seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra, en by i Lykia. Der fant offiseren et aleksandrinsk skip som skulle seile til Italia, og han tok oss om bord i det. Etter at vi hadde seilt langsomt i mange dager og bare så vidt var kommet utenfor Knidos, var det ikke lenger nok vind til at vi kunne komme videre. Vi seilte da i le av Kreta, utenfor Salmone. Med nød og neppe seilte vi forbi den og kom til et sted som kalles Godhavn, like ved byen Lasea. Da det var gått lang tid og det var blitt farlig å seile fordi det allerede var over fasten, ga Paulus dem råd og sa: «Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil ende med ulykke og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.» Likevel stolte offiseren mer på styrmannen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. Fordi havnen ikke var egnet til overvintring, ga de fleste det råd å sette seil og dra derfra, om de i det hele tatt kunne nå Føniks, en havn på Kreta, for å overvintre der. Den var åpen mot sørvest og nordvest. Siden det blåste en svak sønnavind, antok de at de hadde fått ønsket sitt oppfylt og satte til havs, og seilte tett opp til Kreta. Men ikke lenge etter blåste en stormvind mot skipet; en slik som kalles evroklydon. Da skipet ble rammet av den og det ikke kunne holdes opp mot vinden, lot vi det drive. Da vi var kommet i le av en øy som heter Klauda, fikk vi med nød og neppe sikret livbåten. Da de hadde tatt den om bord, brukte de trosser til å surre rundt skipet. Fordi de fryktet at de skulle grunnstøte på Syrtegrunnene, tok de ned seilene, og dermed ble de drevet omkring. Siden vi ble kastet omkring av stormen, lettet de skipet for last dagen etter. På den tredje dagen kastet vi med våre egne hender skipets tauverk over bord. Da nå verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og en veldig storm sto mot oss, ga vi til slutt opp alt håp om å bli reddet. Men etter å ha vært uten mat i lang tid, stilte Paulus seg midt iblant dem og sa: «Menn, dere skulle hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere ikke påført oss denne ulykken og dette tapet. Nå ber jeg dere å være ved godt mot, for ikke noe liv skal gå tapt hos dere, bare skipet. For i natt sto det en engel hos meg, fra den Gud jeg tilhører og tjener. Han sa: ‘Vær ikke redd, Paulus! Du skal stilles fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler sammen med deg.’ Vær derfor ved godt mot, menn, for jeg tror Gud. Det skal gå nøyaktig slik det ble sagt meg. Men vi kommer til å måtte grunnstøte ved en øy.» Da nå den fjortende natten var kommet, mens vi ble drevet fram og tilbake på Adriaterhavet, forsto sjømennene da det var midt på natten, at de nærmet seg land et eller annet sted. De loddet dybden og fant ut at den var 20 favner. Da de var kommet litt lenger fram, loddet de igjen og fant ut at den nå var 15 favner. Da ble de redde for at vi skulle strande på skjærene. Derfor kastet de ut fire anker fra akterstavnen og ba om at det snart måtte bli dag. Da prøvde sjømennene å rømme fra skipet; de satte livbåten på sjøen og lot som om de ville slippe ut anker fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet.» Da hogg soldatene over linene til livbåten og lot den drive bort. Da det nærmet seg daggry, ba Paulus dem innstendig om å spise. Han sa: «I dag er det den fjortende dagen dere har ventet og levd uten mat; dere har jo ikke spist noen ting. Derfor ber jeg dere om å spise, for det er til deres egen redning. For ikke et hår skal falle av hodet på noen av dere.» Da han hadde sagt dette, tok han brød og takket Gud foran dem alle. Han brøt det og begynte å spise. Da ble de alle oppmuntret, og de tok også føde til seg. I alt var vi 276 personer om bord i skipet. Da de hadde spist nok, lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på havet. Da det ble dag, kjente de ikke landet igjen. De la merke til en bukt med en sandstrand, og der planla de å la skipet gå på grunn, om mulig. De lot ankrene falle og lot dem være igjen i sjøen. I mellomtiden løsnet de tauene som roret var surret med. De heiste storseilet for vinden og styrte mot stranden. Men de traff en grunne som hadde dyp sjø på begge sider, og de seilte skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og var ikke til å rokke, men akterskipet ble knust av bølgenes kraft. Soldatenes plan var nå å drepe fangene, så ingen av dem skulle svømme av sted og flykte. Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe over bord først og komme seg til land, og deretter de andre, noen på planker og andre på vrakdeler av skipet. Slik gikk det til at alle kom seg trygt i land.

Apostlenes gjerninger 27:1-44 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)

Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling. Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss. Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg. Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot, og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia. Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det. I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone, og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea. Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa: I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv. Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa. Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest. Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta. Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen; da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive. Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten; da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således. Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord, og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen. Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning. Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade. Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet. For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa: Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave. Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig. Men vi skal strande på en eller annen ø. Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land. Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner; og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag. Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen; da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget. Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle. Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder. Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder. Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete; da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også. Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet. Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet. Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig. De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden. Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene. Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme; men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land, og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.

Apostlenes gjerninger 27:1-44 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)

Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon. Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedoneren Aristarkos fra Tessalonika. Dagen etter seilte vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham lov til å besøke vennene sine og nyte godt av deres omsorg. Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros, fordi vi hadde vinden imot. Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia. Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han lot oss gå om bord i det. I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset. Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som ble kalt «Gode havner», like ved byen Lasea. Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Derfor advarte Paulus dem og sa: «Jeg ser at det å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for vårt liv.» Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. Og da dette var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest. Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. Men ganske snart kom en virvelstorm fra nordøst, Evrakýlon som de kaller den, kastende inne fra øya. Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive. Da vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å drive av mot Syrtegrunnene, derfor senket de forseilet, og slik seilte de videre. Men stormen raste fortsatt, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det kraftige uværet fortsatte. Til slutt mistet vi alt håp om redning. Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus steg fram blant dem og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’ Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy.» Da vi hadde seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene midt på natten kjenning av land. De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. De var redde for å bli knust mot klippene og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir værende om bord, kan dere ikke bli reddet.» Da kappet soldatene tauene som holdt skipsbåten, og lot den drive av. Mens de ventet på daggry, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet. Da dagen brøt fram, dro de ikke kjensel på kysten. Men de så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. De kappet alle ankrene og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og sto inn mot land med vinden. De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han ga ordre om at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.

Apostlenes gjerninger 27:1-44 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)

Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon. Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium, som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedonieren Aristark fra Tessalonika. Dagen etter gikk vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og gav ham lov til å besøke sine venner og nyte godt av deres omsorg. Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros fordi vi hadde vinden imot. Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia. Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord i det. I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset. Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea. Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Paulus advarte dem derfor og sa: «Jeg ser at å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for våre liv.» Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. Og da det var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest. Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. Men ganske snart kom en virvelstorm kastende inne fra øya, den de kaller nordostvinden. Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi gav opp og lot oss drive. Da vi kom i le av en liten øy som heter Klauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å falle av mot Syrtebukten, derfor lot de drivankeret gå, og slik drev de. Men stormen raste videre, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. Vi hadde nå verken sett sol eller stjerner på flere dager, og da det kraftige uværet fortsatte, svant etter hvert alt håp om redning. Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus gikk bort til dem og sa: «Dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt stod en engel for meg fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: Frykt ikke, Paulus. Du kommer til å stå for keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg. Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy.» Vi hadde nå drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten døgn, da sjøfolkene midt på natten fikk kjenning av land. De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. De var redde for å gå på et skjær og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet, mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet.» Da kappet soldatene tauene som holdt båten, og lot den drive av. Mens de ventet på at det skulle bli dag, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hår på hodet.» Dette sa han, og så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet. Dagen brøt fram. Men de drog ikke kjensel på kysten. De så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. De kappet alle ankerne og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og stod inn mot land med vinden. De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han gav ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.