Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon. Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium, som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedonieren Aristark fra Tessalonika. Dagen etter gikk vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og gav ham lov til å besøke sine venner og nyte godt av deres omsorg. Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros fordi vi hadde vinden imot. Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia. Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord i det.
I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset. Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea.
Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Paulus advarte dem derfor og sa: «Jeg ser at å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for våre liv.» Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. Og da det var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest.
Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. Men ganske snart kom en virvelstorm kastende inne fra øya, den de kaller nordostvinden. Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi gav opp og lot oss drive. Da vi kom i le av en liten øy som heter Klauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å falle av mot Syrtebukten, derfor lot de drivankeret gå, og slik drev de. Men stormen raste videre, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. Vi hadde nå verken sett sol eller stjerner på flere dager, og da det kraftige uværet fortsatte, svant etter hvert alt håp om redning.
Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus gikk bort til dem og sa: «Dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt stod en engel for meg fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: Frykt ikke, Paulus. Du kommer til å stå for keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg. Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
Vi hadde nå drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten døgn, da sjøfolkene midt på natten fikk kjenning av land. De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. De var redde for å gå på et skjær og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet, mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet.» Da kappet soldatene tauene som holdt båten, og lot den drive av.
Mens de ventet på at det skulle bli dag, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hår på hodet.» Dette sa han, og så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet.
Dagen brøt fram. Men de drog ikke kjensel på kysten. De så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. De kappet alle ankerne og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og stod inn mot land med vinden. De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han gav ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.
Bibelappen
Bibelappen for barn
