Apostlenes gjerninger 25:1-21
Apostlenes gjerninger 25:1-21 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Tre dager etter at Festus hadde tiltrådt sitt embete som landshøvding, dro han opp til Jerusalem fra Cæsarea. Yppersteprestene og jødenes fremste menn førte da fram for ham sine anklager mot Paulus, og kom med en anmodning til ham. De ba ham vise dem den gunst å la Paulus bli hentet til Jerusalem. For de ville ligge i bakhold for å drepe ham på veien. Men Festus svarte da at Paulus ble holdt i varetekt i Cæsarea, og at han selv snart skulle dra dit ned. Han sa: De av dere som har myndighet til det, kan da dra ned sammen med meg. Om det er noe galt med denne mannen, kan de da fremføre sin anklage imot ham. Han ble der ikke mer enn åtte - ti dager før han reiste ned til Cæsarea igjen. Dagen etter satte han seg på dommersetet og bød at Paulus skulle føres fram. Da han var kommet inn, stilte de jødene som var kommet fra Jerusalem, seg rundt ham og fremførte mange svære anklager mot ham. Men de var ikke i stand til å bevise dem. Og Paulus forsvarte seg og sa: Verken mot jødenes lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg forbrutt meg. Men da Festus gjerne ville vinne takk av jødene, svarte han Paulus og sa: Er du villig til å dra opp til Jerusalem og der få dom av meg i denne saken? Men Paulus sa: Jeg står for keiserens domstol. Der har jeg rett til å bli dømt. Mot jødene har jeg ikke gjort noen urett. Det vet du også meget vel. Har jeg begått urett, og har jeg gjort noe som fortjener døden, så ber jeg meg ikke fri for å dø. Men er det ikke noe i det som disse anklager meg for, da kan ingen overgi meg til dem bare for å gjøre dem til lags. Jeg innanker saken min for keiseren. Festus talte da med sine rådgivere, og svarte så: For keiseren har du innanket din sak, til keiseren skal du fare. Noen dager senere kom kong Agrippa* og Berenike** til Cæsarea for å hilse på Festus. Da de nå hadde vært der i flere dager, fortalte Festus kongen om Paulus og sa: Her er en mann som Feliks lot være igjen som fange. Da jeg kom til Jerusalem, førte yppersteprestene og jødenes eldste anklage mot ham og ba om å få ham dømt. Jeg svarte dem da at det ikke er skikk og bruk hos romerne å overgi noe menneske til noen. Den anklagede må først bli stilt fram for sine anklagere og få anledning til å forsvare seg mot klagemålet. Da de så var kommet sammen her, utsatte jeg ikke saken, men satte meg neste dag på dommersetet og bød at mannen skulle føres fram. Men da anklagerne sto omkring ham, hadde de ikke noen forbrytelse å anklage ham for, slik jeg hadde tenkt meg, men de hadde noen stridsspørsmål med ham om deres egen religion, og om en som hette Jesus, som var død, men som Paulus sa var i live. Da jeg nå var i villrede angående denne striden, spurte jeg om han ville reise til Jerusalem og der få dom i saken. Men Paulus anket saken for å bli holdt i varetekt til keiserens avgjørelse forelå. Jeg bød da at han skulle bli holdt i varetekt til jeg kunne sende ham til keiseren.
Apostlenes gjerninger 25:1-21 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Da Festus var kommet til provinsen, dro han etter tre dager opp fra Cæsarea til Jerusalem. Øverstepresten og de fremste menn blant jødene kom da til ham med anklager mot Paulus. De anmodet ham og ba om den nådige velvilje at han ville kalle ham til Jerusalem, mens de lå i bakhold langs veien for å drepe ham. Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i Cæsarea, og at han selv skulle dra dit om kort tid. Så sa han: «La derfor de som har myndighet blant dere, dra ned med meg og anklage denne mannen, for å se om det er noe galt med ham.» Da han hadde vært hos dem i mer enn ti dager, dro han ned til Cæsarea. Dagen etter satte han seg på dommersetet og ga ordre om at Paulus skulle føres fram. Da han var kommet, kom mange av jødene som var kommet ned fra Jerusalem, og stilte seg rundt ham og framsatte mange alvorlige anklager mot Paulus, anklager som de ikke var i stand til å bevise. Da førte han sitt eget forsvar og sa: «Verken mot jødenes lov eller mot tempelet eller mot keiseren har jeg forbrutt meg på noen måte.» Men Festus ville gjøre jødene en tjeneste, og derfor svarte han Paulus: «Er du villig til å dra opp til Jerusalem og der bli dømt av meg i denne saken?» Da sa Paulus: «Jeg står for keiserens domstol, av den bør jeg bli dømt. Mot jødene har jeg ikke gjort noe galt, som du meget vel vet. For om jeg er en lovbryter eller har begått noe som fortjener døden, så setter jeg meg ikke imot å dø. Men hvis det ikke er noe i alt dette som disse menn anklager meg for, kan ingen overgi meg til dem. Jeg anker til keiseren.» Da Festus hadde rådført seg med rådet, svarte han: «Du har anket til keiseren? Til keiseren skal du reise!» Etter noen dager kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea for å hilse på Festus. Da de hadde vært der i flere dager, la Festus saken til Paulus fram for kongen og sa: «Det er en mann her som Feliks lot være igjen som fange. Da jeg var i Jerusalem, kom øversteprestene og jødenes eldste til meg med anklage mot ham og ba om en dom imot ham. Jeg svarte dem: Det er ikke skikk blant romerne å overgi noe menneske til henrettelse før den anklagede får møte anklagerne ansikt til ansikt og har fått anledning til å forsvare seg mot anklagen. Da de var kommet sammen, satte jeg meg derfor på dommersetet dagen etter uten å utsette saken, og jeg befalte at mannen skulle føres inn. Da anklagerne sto fram, kom de ikke med noen anklage mot ham om slike ting som jeg hadde trodd, men de hadde noen spørsmål til ham om deres egen gudsdyrkelse og om en Jesus som var død, men som Paulus påsto var i live. Fordi jeg var usikker i slike spørsmål, spurte jeg om han var villig til å dra til Jerusalem og bli dømt i disse sakene der. Da Paulus anket for å få saken sin avgjort av Augustus, befalte jeg at han skulle holdes som fange her til jeg kunne sende ham til keiseren.»
Apostlenes gjerninger 25:1-21 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Da nu Festus hadde tiltrådt landshøvding-embedet, drog han tre dager derefter op til Jerusalem fra Cesarea. Yppersteprestene og jødenes første menn førte da klage hos ham mot Paulus og kom frem med en bønn til ham; med ondt i sinne mot Paulus utbad de sig den nåde at han vilde la ham hente til Jerusalem; for de lå på lur for å slå ham ihjel på veien. Men Festus svarte da at Paulus blev holdt i varetekt i Cesarea, og at han selv snart vilde dra dit; de altså av eder, sa han, som har myndighet til det, kan jo dra ned med mig, om det er noget i veien med denne mann, og fremføre sin klage imot ham. Efterat han nu hadde vært bare åtte eller ti dager hos dem, drog han ned til Cesarea; dagen efter satte han sig på sitt dommersete og bød at Paulus skulde føres frem. Da han var kommet, stilte de jøder som var kommet fra Jerusalem, sig rundt omkring ham og førte mange svære klager imot ham; men de var ikke i stand til å bevise dem, da Paulus forsvarte sig og sa: Hverken mot jødenes lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg syndet i noget stykke. Men da Festus gjerne vilde vinne takk av jødene, svarte han Paulus og sa: Er du villig til å dra op til Jerusalem og der få dom av mig i denne sak? Da sa Paulus: Jeg står for keiserens domstol, og der er det min rett å dømmes. Mot jødene har jeg ingen urett gjort, som også du godt vet. Har jeg urett, og har jeg gjort noget som fortjener døden, da ber jeg mig ikke fri for å dø; men er det ikke noget i det som disse fører klagemål imot mig for, da kan ingen overgi mig til dem bare for å gjøre dem til lags; jeg innanker min sak for keiseren. Festus talte da med sitt råd, og sa så: For keiseren har du innanket din sak; til keiseren skal du fare. Men da nogen dager var til ende, kom kong Agrippa og Berenike til Cesarea for å hilse på Festus. Da de nu hadde vært der i flere dager, fortalte Festus kongen om Paulus og sa: Her er en mann, efterlatt av Feliks som fange; da jeg kom til Jerusalem, førte yppersteprestene og jødenes eldste klage imot ham og bad om straff over ham. Jeg svarte dem da at det ikke er sedvane hos romerne å utlevere et menneske for å gjøre nogen til lags; men den som klagen gjelder, må først stilles frem for sine anklagere og få adgang til å forsvare sig mot klagemålet. Da de så var kommet sammen her, utsatte jeg ikke saken, men satte mig næste dag på dommersetet og bød at mannen skulde føres frem. Men da anklagerne stod omkring ham, fremførte de ikke nogen klage for slikt som jeg hadde tenkt; men de hadde nogen stridsspørsmål med ham om sin egen gudsdyrkelse og om en ved navn Jesus, som var død, men som Paulus sa var i live. Da jeg nu var rådvill og ikke visste hvorledes denne sak burde undersøkes, spurte jeg om han vilde reise til Jerusalem og der få dom i saken. Men da Paulus innanket sin sak for å bli holdt i varetekt til keiserens dom, bød jeg at han skulde holdes i varetekt inntil jeg kan sende ham til keiseren.
Apostlenes gjerninger 25:1-21 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
Tre dager etter at Festus hadde tiltrådt sitt embete, dro han fra Cæsarea og opp til Jerusalem. Overprestene og jødenes ledere kom da til ham med sin anklage mot Paulus. Og de ba ham gjøre dem den tjenesten å sende Paulus til Jerusalem. De ville nemlig legge seg i bakhold og drepe ham underveis. Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i varetekt i Cæsarea, og at han selv snart skulle tilbake dit. «Lederne deres kan følge med ned og legge fram anklagen», sa han, «om det da er noe galt ved mannen». Han var ikke mer enn åtte–ti dager hos dem før han reiste ned til Cæsarea igjen. Neste dag tok han plass på dommersetet og befalte at Paulus skulle føres fram. Da han kom inn, ble han omringet av de jødene som var kommet ned fra Jerusalem, og de fremførte mange alvorlige beskyldninger som de ikke kunne bevise. Men Paulus forsvarte seg og sa: «Jeg har ikke forbrutt meg, verken mot jødenes lov, mot tempelet eller mot keiseren.» Festus ville gjerne vinne velvilje hos jødene og sa til Paulus: «Er du villig til å reise opp til Jerusalem og få saken avgjort der, med meg som dommer?» Men Paulus svarte: «For keiserens domstol står jeg. Det er hans sak å dømme meg. Mot jødene har jeg ikke gjort noe galt, det vet du veldig godt. Hvis jeg har begått en forbrytelse og gjort noe som fortjener dødsstraff, ber jeg ikke om å få slippe å dø. Men hvis det ikke er noe i det de anklager meg for, da kan ingen utlevere meg til dem. Jeg anker saken min inn for keiseren.» Festus drøftet saken med rådet sitt og erklærte: «Du har anket til keiseren, og til keiseren skal du dra.» Noen dager senere kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea for å besøke Festus. Siden de ble der flere dager, la Festus saken mot Paulus fram for kongen. «Jeg har en mann her», sa han, «som Feliks etterlot som fange. Da jeg dro til Jerusalem, reiste overprestene og jødenes eldste anklage mot ham og ba om å få ham dømt. Jeg svarte dem at det ikke er romersk sedvane å utlevere noen som er anklaget, før han personlig har møtt anklagerne og fått anledning til å forsvare seg mot klagen. Så kom de sammen her, og jeg lot dem ikke vente lenge; allerede dagen etter inntok jeg dommersetet og befalte at mannen skulle føres fram. Anklagerne stilte seg rundt ham, men de kom ikke med beskyldninger om slike forbrytelser som jeg hadde ventet. Det de anførte mot ham, gjaldt noen stridsspørsmål i deres egen religion og noe om en viss Jesus som var død, men som Paulus påsto er i live. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle etterforske denne saken, og spurte om han kunne tenke seg å reise til Jerusalem for å få dom i saken. Men Paulus anket og ville sitte i varetekt inntil hans høyhet, keiseren, kunne avgjøre saken. Derfor befalte jeg at han skulle holdes i forvaring til jeg får sendt ham til keiseren.»
Apostlenes gjerninger 25:1-21 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)
Tre dager etter at Festus var kommet til provinsen, drog han fra Cæsarea og opp til Jerusalem. Overprestene og jødenes ledere kom da til ham med søksmål mot Paulus. Og de bad ham gjøre dem den tjeneste å sende Paulus til Jerusalem. De ville nemlig legge seg i bakhold og drepe ham underveis. Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i varetekt i Cæsarea, og at han selv snart skulle tilbake dit. «De av dere kan bli med som har myndighet til å legge fram anklagen,» sa han, «om det da er noe galt ved mannen.» Han hadde ikke vært der mer enn åtte–ti dager før han reiste ned til Cæsarea igjen. Neste dag tok han plass på dommersetet og befalte at Paulus skulle føres fram. Han kom inn, og jødene som var kommet ned fra Jerusalem, stilte seg rundt ham og fremførte mange alvorlige beskyldninger som de ikke kunne bevise. Men Paulus forsvarte seg og sa: «Jeg har ikke på noen måte forbrutt meg, verken mot jødenes lov, mot templet eller mot keiseren.» Festus ville gjerne stå seg godt med jødene, og han sa derfor til Paulus: «Er du villig til å reise opp til Jerusalem og få saken avgjort der, med meg som dommer?» Men Paulus svarte: «For keiserens domstol står jeg, og her har jeg rett til å få dom. Mot jødene har jeg ikke gjort noe galt. Det vet du meget vel. Hvis jeg har begått en forbrytelse og gjort noe som fortjener dødsstraff, ber jeg ikke om å få slippe å dø. Men hvis det ikke er noe i det de anklager meg for, da kan ingen utlevere meg til dem. Jeg innanker min sak for keiseren.» Festus drøftet saken med sine rådgivere og erklærte: «Du har anket til keiseren, du skal reise til keiseren.» Noen dager senere kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea for å besøke Festus. Da de hadde vært der noen dager, la Festus saken mot Paulus fram for kongen. «Jeg har en mann her,» sa han, «som Feliks etterlot som fange. Da jeg drog til Jerusalem, gikk overprestene og jødenes eldste til søksmål mot ham og bad om å få ham dømt. Jeg svarte dem at det ikke er romersk sedvane å utlevere noen som er anklaget, før han personlig har møtt anklagerne og fått anledning til å forsvare seg mot klagen. Så kom de sammen her, og jeg lot dem ikke vente lenge; allerede dagen etter inntok jeg dommersetet og befalte at mannen skulle føres fram. Anklagerne stilte seg rundt ham, men de kom ikke med noen beskyldninger om forbrytelser, slik jeg hadde tenkt meg. Det de anførte mot ham, gjaldt noen stridsspørsmål i deres egen religion og noe om en viss Jesus som er død, men som Paulus påstod er i live. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta denne saken og spurte om han kunne tenke seg å reise til Jerusalem for å få saken pådømt der. Men Paulus anket og ville sitte i varetekt inntil Hans Majestet kan avgjøre saken. Derfor befalte jeg at han skulle bli sittende til jeg får sendt ham til keiseren.»