2 Kongebok 18:1-37
2 Kongebok 18:1-37 Norsk Bibel 88/07 (NB)
I Israels konge Hoseas, Elas sønns tredje år ble Hiskia konge. Han var sønn av Judas konge Akas. Han var tjuefem år gammel da han ble konge, og han regjerte tjueni år i Jerusalem. Hans mor hette Abi og var datter av Sakarja. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik som hans far David hadde gjort. Han la ned offerhaugene og slo i stykker billedstøttene og hogg ned Astarte-bildet og knuste den kobberslangen som Moses hadde laget, for like til den tid hadde Israels barn brent røkelse for den. De kalte den Nehusjtan. Hiskia satte sin lit til Herren, Israels Gud. Etter ham har det ikke vært hans like blant alle Judas konger, heller ikke blant dem som hadde vært før ham. Han holdt fast ved Herren. Han vek ikke fra ham, og han holdt hans bud, dem som Herren hadde gitt Moses. Og Herren var med ham. I alt han foretok seg, bar han seg klokt at. Han falt fra kongen i Assyria og ville ikke tjene ham lenger. Han slo filistrene og tok deres land helt til Gasa og de omliggende bygdene like fra vakttårnene til de befestede byene. I kong Hiskias fjerde år, som var Israels konge Hoseas, Elas sønns sjuende år, dro Salmanassar, kongen i Assyria, opp mot Samaria og beleiret byen. Da tre år var gått, inntok de byen. Det var i Hiskias sjette år, det samme som Israels konge Hoseas niende år, at Samaria ble inntatt. Og kongen i Assyria bortførte Israel til Assyria og flyttet dem til Halah og til Habor, en elv i Gosan, og til byene i Media, fordi de ikke hadde hørt på Herrens, sin Guds røst, men overtrådt hans pakt - alt det Moses, Herrens tjener, hadde befalt. De ville verken høre på det eller adlyde det. I kong Hiskias fjortende år dro kongen i Assyria, Sankerib, opp mot alle Judas befestede byer og inntok dem. Da sendte Judas konge Hiskia bud til den assyriske kongen i Lakisj og sa: Jeg har gjort galt, vend deg bort fra meg igjen! Alt det du legger på meg, vil jeg bære. Da påla kongen i Assyria Judas konge Hiskia å betale tre hundre talenter sølv og tretti talenter gull. Og Hiskia ga alt det sølv som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus. På samme tid lot Hiskia gullet bryte av dørene på Herrens tempel og av dørstolpene som Hiskia, Judas konge, hadde kledd med gull. Alt ga han til kongen i Assyria. Men kongen i Assyria sendte Tartan og Rabsaris og Rabsjake* med en stor hær fra Lakisj til kong Hiskia i Jerusalem. De dro opp og kom til Jerusalem, og da de var kommet dit, stanset de ved vannledningen fra den øvre dammen, ved landeveien til Vaskervollen. Og så ropte de på kongen. Da gikk slottshøvdingen Eljakim, Hilkias sønn, ut til dem sammen med statsskriveren Sjebna og historieskriveren Joah, Asafs sønn. Og Rabsjake sa til dem: Si til Hiskia: Så sier den store kongen, kongen i Assyria: Hva er det for en trygghet som er kommet over deg? Vil du si at tomme ord er innsikt og styrke nok til krig! Hvem setter du da din lit til, siden du har gjort opprør mot meg? Nåvel, du setter din lit til Egypt, den knekkede rørstaven! Når en støtter seg på den, går den inn i hånden hans og gjennomborer den. Slik er kongen i Egypt, farao, for alle dem som setter sin lit til ham. Men sier dere til meg: Vi setter vår lit til Herren vår Gud! - er det da ikke hans offerhauger og altere Hiskia har tatt bort da han sa til Juda og Jerusalem: For dette alteret skal dere tilbe, her i Jerusalem? Men gjør nå et veddemål med min herre, kongen i Assyria: Jeg vil gi deg to tusen hester om du kan få deg folk til å ri på dem! Hvordan skulle du da kunne drive tilbake en eneste stattholder, en av min herres minste tjenere? Derfor setter du din lit til Egypt og håper å få vogner og hestfolk derfra. Mener du da at jeg har dratt opp mot dette stedet for å ødelegge det, uten at Herren har villet det? Nei, Herren har selv sagt til meg: Dra opp mot dette landet og ødelegg det! Da sa Eljakim, Hilkias sønn, og Sjebna og Joah til Rabsjake: Tal til dine tjenere på arameisk, for vi forstår det språket. Tal ikke til oss på jødisk, så folket som står på muren, hører det! Men Rabsjake svarte: Har min herre sendt meg til deg og til din herre for å tale disse ordene? Er det ikke til de mennene som sitter på muren og må ete sin egen skitt og drikke sitt eget vann likesom dere selv? Og Rabsjake trådte fram og ropte med høy røst på jødisk og talte slik: Hør den store kongens, den assyriske kongens ord! Så sier kongen: La ikke Hiskia få narret dere! For han makter ikke å redde dere ut av min hånd. Og la ikke Hiskia få dere til å feste lit til Herren, idet han sier: Herren vil redde oss, og denne byen skal ikke bli gitt i assyrerkongens hånd! Hør ikke på Hiskia! For så sier kongen i Assyria: Gjør fred med meg og kom ut til meg, så skal enhver av dere få ete av sitt eget vintre og av sitt eget fikentre og drikke vannet av sin egen brønn, til jeg kommer og henter dere til et land som ligner deres eget land, et land med korn og most, et land med brød og vingårder, et land med oljetrær og honning, så dere kan leve og ikke dø! Hør ikke på Hiskia når han vil narre dere og sier: Herren vil redde oss! Har vel noen av folkenes guder reddet landet sitt av assyrerkongens hånd? Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarvajims, Henas og Ivvas guder? Har vel Samarias guder reddet landet av min hånd? Hvem er det blant alle landenes guder som har reddet sitt land av min hånd, så Herren skulle redde Jerusalem av min hånd? Men folket tidde og svarte ham ikke ett ord, for kongens befaling lød så: Dere skal ikke svare ham. Så kom slottshøvdingen Eljakim, Hilkias sønn, og statsskriveren Sjebna og historieskriveren Joah, Asafs sønn, til Hiskia med flerrede klær og meldte ham det Rabsjake hadde sagt.
2 Kongebok 18:1-37 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
I det tredje regjeringsåret til Hosea, Elas sønn, Israels konge, skjedde det at Hiskia, sønn av Ahas, kongen av Juda, ble konge. Han var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 29 år. Hans mors navn var Abi, Sakarjas datter. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, helt og fullt slik hans far David hadde gjort. Han rev ned offerhaugene, knuste billedstøttene og hogde ned Asjerapælen, og den kobberslangen Moses hadde lagd, knuste han i småbiter. For helt til de dager hadde Israels barn brent røkelse for den og kalt den Nehusjtan. Han satte sin lit til Herren, Israels Gud, slik at det ikke var noen som ham, verken blant alle kongene i Juda som kom etter ham, eller blant dem som hadde vært før ham. For han klynget seg til Herren. Han vek ikke av fra å følge Ham, men holdt Hans bud, dem Herren bød Moses. Herren var med ham. Han hadde framgang overalt hvor han gikk. Han gjorde opprør mot Assurs konge, og han tjente ham ikke lenger. Han la filisterne under seg helt bort til Gaza og grenseområdene der, enten det var et sted med et vakttårn eller en befestet by. I det fjerde regjeringsåret til kong Hiskia, som var det sjuende året til Hosea, Elas sønn, Israels konge, skjedde det at Salmanassar, Assurs konge, kom opp mot Samaria og beleiret den. Da det var gått tre år, inntok de den. Det var i det sjette regjeringsåret til Hiskia, det vil si det niende regjeringsåret til Hosea, Israels konge, at Samaria ble inntatt. Assurs konge bortførte så Israel til Assur og lot dem bo i Halak og ved Habor, Gosanelven, og i byene i Media, for de hadde ikke hørt på Herren sin Guds røst, men de overtrådte Hans pakt og alt det Herrens tjener Moses hadde befalt. De ville verken høre eller gjøre etter dem. I det fjortende regjeringsåret til kong Hiskia kom Sankerib, Assurs konge, opp mot alle de befestede byene i Juda og inntok dem. Da sendte Hiskia, kongen av Juda, bud til Assurs konge ved Lakisj og sa: «Jeg har syndet, vend deg bort fra meg! Uansett hva du pålegger meg, så vil jeg betale.» Assurs konge påla Hiskia, kongen av Juda, 300 talenter sølv og 30 talenter gull. Så ga Hiskia ham alt sølvet som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus. Den gangen lot Hiskia gullet bli revet av dørene i Herrens tempel og fra søylene som Hiskia, kongen av Juda, hadde kledd. Alt ga han til Assurs konge. Deretter sendte Assurs konge tartanen, rabsarisen og rabsaken fra Lakisj med en stor hær mot Jerusalem, til kong Hiskia. De dro opp og kom til Jerusalem. Da de hadde kommet opp, gikk de og stilte seg ved vannledningen fra den øvre dam, som var ved landeveien til Vaskervollen. Da de hadde ropt til kongen, kom Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og historieskriveren Joak, Asafs sønn, ut til dem. Da sa rabsaken til dem: «Si nå til Hiskia: Så sier den store kongen, Assurs konge: ‘Hvilken trygghet har du, som du setter din lit til? Du taler om planer og kraft til strid. Men dette er bare ord. Hvem er det du setter din lit til, siden du gjør opprør mot meg? Se nå! Som stav setter du din lit til et knekket siv, Egypt. Men når en mann lener seg til den, vil den trenge inn i hånden hans og gjennombore den. Slik er Farao, kongen i Egypt, for alle dem som setter sin lit til ham. Men hvis dere sier til meg: ‘Vi setter vår lit til Herren vår Gud’, er det da ikke Hans offerhauger og altere Hiskia har revet ned, han som sa til Juda og Jerusalem: ‘Foran dette alteret i Jerusalem skal dere tilbe’? Derfor vil jeg oppfordre deg til å avlegge et løfte til min herre, Assurs konge, så skal jeg gi deg 2000 hester, hvis du på din side kan skaffe ryttere til dem. Hvordan skal du kunne drive tilbake en eneste embetsmann blant de minste av min herres tjenere, og sette din lit til Egypt for vogner og hestfolk? Er det ikke etter Herrens vilje jeg nå har kommet opp mot dette stedet for å ødelegge det? Herren sa jo til meg: ‘Gå opp mot dette landet og ødelegg det!’» Da sa Eljakim, Hilkias sønn, sammen med Sjebna og Joak til rabsaken: «Tal til dine tjenere på arameisk, for det forstår vi. Men tal ikke til oss på hebraisk mens folket på muren hører på.» Men rabsaken svarte dem: «Er det til deres herre og til dere min herre har sendt meg for å tale disse ordene, og ikke til mennene som sitter på muren, de som må spise sin egen avføring og drikke sin egen urin sammen med dere?» Så sto rabsaken opp og ropte på hebraisk med høy røst. Han talte og sa: «Hør ordene fra den store kongen, Assurs konge! Så sier kongen: ‘La ikke Hiskia narre dere, for han vil ikke kunne fri dere ut fra hans hånd. La heller ikke Hiskia få dere til å sette deres lit til Herren ved å si: «Herren skal sannelig utfri oss. Denne byen skal ikke bli overgitt i Assurs konges hånd.» Hør ikke på Hiskia! For så sier Assurs konge: ‘Betal skatt til meg og slutt fred med meg og kom ut til meg! Da skal dere alle få spise av deres eget vintre og fikentre, og dere skal alle få drikke vann fra deres egen brønn. Slik skal det være helt til jeg kommer og tar dere bort til et land som ligner deres eget, et land med korn og most, brød og vingårder, olivenlunder og honning, så dere skal leve og ikke dø. Men hør ikke på Hiskia, ellers vil han forføre dere til å si: «Herren skal fri oss ut.» Er det vel noen av folkeslagenes guder som i det hele tatt har fridd sitt land ut fra Assurs konges hånd? Hvor er gudene til Hamat og Arpad? Hvor er gudene til Sefarvajim og Hena og Ivva? Sannelig, har de fridd Samaria ut fra min hånd? Hvem er det blant alle lands guder som har fridd sine land ut fra min hånd, så Herren skulle kunne fri Jerusalem ut fra min hånd?’» Men folket tidde og svarte ham ikke med et ord. For kongens bud lød slik: «Svar ham ikke!» Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, kom så til Hiskia med flerrede klær. De fortalte ham rabsakens ord.
2 Kongebok 18:1-37 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
I Israels konge Hoseas, Elas sønns tredje år blev Esekias, sønn av Judas konge Akas, konge. Han var fem og tyve år gammel da han blev konge, og han regjerte ni og tyve år i Jerusalem; hans mor hette Abi og var datter av Sakarja. Han gjorde hvad rett var i Herrens øine, aldeles som hans far David hadde gjort. Han nedla offerhaugene og sønderslo billedstøttene og hugg Astarte-billedet i stykker og knuste den kobberslange Moses hadde gjort; for like til den tid hadde Israels barn brent røkelse for den; de kalte den Nehustan. Til Herren, Israels Gud, satte han sin lit, og efter ham har det ikke vært hans like blandt alle Judas konger, heller ikke blandt dem som hadde vært før ham. Han holdt fast ved Herren, han vek ikke fra ham, og han holdt hans bud, dem som Herren hadde gitt Moses. Og Herren var med ham; i alt han tok sig fore, bar han sig viselig at. Han falt fra kongen i Assyria og vilde ikke tjene ham lenger. Han slo filistrene og tok deres land like til Gasa og de omliggende bygder like fra vakttårnene til de faste byer. I kong Esekias'fjerde år, som var Israels konge Hoseas, Elas sønns syvende år, drog Salmanassar, kongen i Assyria, op imot Samaria og kringsatte det. Da tre år var gått, inntok de det; det var i Esekias'sjette år, som var Israels konge Hoseas niende år, Samaria blev inntatt. Og kongen i Assyria bortførte Israel til Assyria og flyttet dem til Halah og til Habor, en elv i Gosan, og til Medias byer, fordi de ikke hadde hørt på Herrens, sin Guds røst, men overtrådt hans pakt(-)alt det Moses, Herrens tjener, hadde befalt; de hverken hørte eller gjorde efter det. I kong Esekias'fjortende år drog kongen i Assyria Sankerib op imot alle Judas faste byer og inntok dem. Da sendte Judas konge Esekias bud til den assyriske konge i Lakis og lot si: Jeg har syndet; vend tilbake fra mig! Hvad du legger på mig, vil jeg bære. Da påla kongen i Assyria Judas konge Esekias å betale tre hundre talenter sølv og tretti talenter gull. Og Esekias gav alt det sølv som fantes i Herrens hus og i skattkammerne i kongens hus. Ved den leilighet lot Esekias gullet bryte av dørene på Herrens tempel og av dørstolpene som Esekias, Judas konge, hadde klædd med gull, og gav det til kongen i Assyria. Men kongen i Assyria sendte Tartan og Rabsaris og Rabsake med en stor hær fra Lakis til kong Esekias i Jerusalem; og de drog op og kom til Jerusalem, og da de var kommet dit, stanset de ved vannledningen fra den øvre dam, ved alfarveien til Vaskervollen. Og de ropte på kongen; da gikk slottshøvdingen Eljakim, Hilkias'sønn, ut til dem sammen med statsskriveren Sebna og historieskriveren Joah, Asafs sønn. Og Rabsake sa til dem: Si til Esekias: Så sier den store konge, kongen i Assyria: Hvad er det for en trygghet som er kommet over dig? Du sier(-)men det er bare tomme ord: (-)Her er innsikt og styrke nok til krig. Til hvem setter du da din lit, siden du har gjort oprør mot mig? Nuvel, du setter din lit til Egypten, denne knekkede rørstav, som når en støtter sig på den, går inn i hans hånd og gjennemborer den; således er kongen i Egypten Farao for alle dem som setter sin lit til ham. Men sier I til mig: Vi setter vår lit til Herren vår Gud(-)er det da ikke hans offerhauger og altere Esekias har tatt bort, da han sa til Juda og Jerusalem: For dette alter skal I tilbede, her i Jerusalem? Men gjør nu et veddemål med min herre, kongen i Assyria: Jeg vil gi dig to tusen hester om du kan få dig folk til å ride på dem. Hvorledes skulde du da kunne drive tilbake en eneste stattholder, en av min herres ringeste tjenere? Derfor setter du din lit til Egypten og håper å få vogner og hestfolk derfra. Mener du da at jeg har draget op mot dette sted for å ødelegge det, uten at Herren har villet det? Nei, Herren har selv sagt til mig: Dra op mot dette land og ødelegg det! Da sa Eljakim, Hilkias'sønn, og Sebna og Joah til Rabsake: Tal til dine tjenere på syrisk, for vi forstår det sprog, og tal ikke til oss på jødisk, så folket som står på muren, hører det! Men Rabsake svarte: Er det til din herre og til dig min herre har sendt mig for å tale disse ord? Er det ikke til de menn som sitter på muren og må ete sitt eget skarn og drikke sitt eget vann likesom I selv? Og Rabsake trådte frem og ropte med høi røst på jødisk og talte således: Hør den store konges, den assyriske konges ord! Så sier kongen: La ikke Esekias få narret eder! For han makter ikke å redde eder av hans hånd. Og la ikke Esekias få eder til å sette eders lit til Herren, idet han sier: Herren vil redde oss, og denne by skal ikke gis i kongen av Assyrias hånd. Hør ikke på Esekias! For så sier kongen i Assyria: Gjør fred med mig og kom ut til mig, så skal I få ete hver av sitt vintre og av sitt fikentre og drikke hver av vannet i sin brønn, til jeg kommer og henter eder til et land som ligner eders land, et land med korn og most, et land med brød og vingårder, et land med oljetrær og honning, så I kan leve og ikke skal dø! Hør ikke på Esekias når han vil forføre eder og si: Herren vil redde oss! Har vel nogen av folkenes guder reddet sitt land av kongen i Assyrias hånd? Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarva'ms, Henas og Ivvas guder? Har vel Samarias guder reddet det av min hånd? Hvem er det blandt alle landenes guder som har reddet sitt land av min hånd, så Herren skulde redde Jerusalem av min hånd? Men folket tidde og svarte ham ikke et ord; for kongens bud lød så: I skal ikke svare ham. Så kom slottshøvdingen Eljakim, Hilkias'sønn, og statsskriveren Sebna og historieskriveren Joah, Asafs sønn, til Esekias med sønderrevne klær og meldte ham hvad Rabsake hadde sagt.
2 Kongebok 18:1-37 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
I det tredje året Hosea, sønn av Ela, var konge i Israel, ble Hiskia, sønn av Ahas, konge i Juda. Han var tjuefem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjueni år. Hans mor het Abi og var datter av Sakarja. Hiskia gjorde det som var rett i HERRENS øyne, i ett og alt slik hans stamfar David hadde gjort. Han nedla offerhaugene, slo i stykker steinstøttene og hogg ned Asjera-stolpene. Kobberslangen som Moses hadde laget, knuste han. Helt til den tid hadde israelittene tent offerild til slangen. De kalte den Nehusjtan. Hiskia satte sin lit til HERREN, Israels Gud. Verken før eller siden har det vært hans like blant alle kongene i Juda. Han holdt seg nær til HERREN og vek ikke fra ham. Han holdt de bud som HERREN hadde pålagt Moses. HERREN var med ham, og han hadde lykken med seg i alt han tok seg fore. Han gjorde opprør mot assyrerkongen og ville ikke tjene ham lenger. Han slo filisterne like til Gaza og områdene omkring, både byer med vakttårn og befestede byer. I kong Hiskias fjerde regjeringsår, det sjuende året Hosea, sønn av Ela, var konge i Israel, dro assyrerkongen Salmanassar opp mot Samaria og omringet byen. Da tre år var gått, inntok han den. Det var i Hiskias sjette regjeringsår Samaria ble erobret, det niende året Hosea var konge i Israel. Assyrerkongen bortførte israelittene til Assur og lot dem slå seg ned i Halah og ved Habor, en elv i Gosan, og i byene i Media. Dette skjedde fordi de ikke ville høre på HERREN sin Gud, men brøt hans pakt – alt det Moses, HERRENS tjener, hadde pålagt dem. De verken hørte eller gjorde etter det. I det fjortende året Hiskia var konge, dro assyrerkongen Sanherib opp mot alle de befestede byene i Juda og tok dem. Da sendte Juda-kongen Hiskia bud til assyrerkongen i Lakisj og sa: «Jeg har forbrutt meg. Dra bort fra meg! Hva du legger på meg, skal jeg bære.» Assyrerkongen påla Juda-kongen Hiskia å betale tre hundre talenter sølv og tretti talenter gull. Og Hiskia ga ham alt det sølvet som fantes i HERRENS hus og i skattkamrene i kongens slott. På samme tid brøt kong Hiskia gullet av dørene i HERRENS tempel og av dørkarmene, som kongen selv hadde overtrukket med gull, og ga det til assyrerkongen. Men assyrerkongen sendte hærføreren, hoffsjefen og kommandanten med en stor hær fra Lakisj mot kong Hiskia i Jerusalem. De rykket fram, og da de kom til Jerusalem, stilte de seg opp ved vannledningen fra Øvredammen, ved veien til vaskeplassen. Der begynte de å rope på kongen. Da gikk borgherren Eljakim, sønn av Hilkia, ut til dem sammen med riksskriveren Sjebna og kansleren Joah, sønn av Asaf. Kommandanten ropte til dem: Si til Hiskia: Så sier storkongen, kongen av Assur: Hva er det du stoler på, siden du kjenner deg så trygg? Mener du at tomme ord alene gir råd og styrke i krig? Hvem er det du stoler på, siden du har gjort opprør mot meg? Jo, du stoler på Egypt, den brukne rørstaven! Om noen støtter seg på den, trenger den inn i hånden hans og gjennomborer den. Slik er farao, kongen i Egypt, mot alle som stoler på ham. Men hvis du svarer meg: «Det er HERREN vår Gud vi stoler på», da spør jeg deg: Var det ikke hans offerhauger og altere Hiskia tok bort da han sa til folket i Juda og Jerusalem: «Bare foran dette alteret i Jerusalem skal dere bøye dere og tilbe»? Inngå nå et veddemål med min herre, kongen av Assur: Jeg gir deg to tusen hester hvis du kan skaffe ryttere til dem. Hvordan kan du da drive tilbake en eneste stattholder, en av min herres minste tjenere, du som stoler på vogner og ryttere fra Egypt? Tror du at jeg har dratt opp mot dette stedet for å ødelegge det mot HERRENS vilje? Det var HERREN som sa til meg: Dra opp mot dette landet og ødelegg det! Da sa Eljakim, sønn av Hilkia, Sjebna og Joah til kommandanten: «Snakk til dine tjenere på arameisk, for vi skjønner det. Snakk ikke judeisk til oss så folket på muren hører det!» Men kommandanten svarte: «Tror du min herre har sendt meg for å si dette bare til din herre og til deg? Nei, det er like mye til mennene som sitter på muren, de som snart må ete sin egen skitt og drikke sitt eget piss, slik som dere.» Og kommandanten ble stående og ropte med høy stemme på judeisk: Hør hva storkongen, kongen av Assur, sier! Så sier kongen: La ikke Hiskia lure dere! For han er ikke i stand til å berge dere ut av min hånd. La ikke Hiskia få dere til å stole på HERREN når han sier: «HERREN vil sikkert berge oss. Denne byen skal ikke overgis i assyrerkongens hender.» Hør ikke på Hiskia! For så sier kongen av Assur: Slutt fred med meg og overgi dere til meg! Så skal dere få spise, hver av sin vinstokk og sitt fikentre, og drikke vann, hver av sin brønn, inntil jeg kommer og tar dere med til et land som ligner deres eget, et land med korn og ny vin, et land med brød og vingårder, et land med olivenolje og honning. Da skal dere leve og ikke dø. Hør ikke på Hiskia når han villeder dere og sier: «HERREN vil berge oss.» Har kanskje andre folks guder reddet sine land fra assyrerkongens hånd? Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarvajims, Henas og Ivvas guder? Og hvor er Samarias guder? Har de reddet landet ut av min hånd? Hvem er det av gudene i alle disse landene som har reddet sitt land ut av min hånd? Og så skulle HERREN kunne berge Jerusalem! Folket tidde og svarte ikke et ord. For det var kongens ordre at de ikke skulle svare ham. Så kom borgherren Eljakim, sønn av Hilkia, riksskriveren Sjebna og kansleren Joah, sønn av Asaf, med flerrede klær til Hiskia, og de meldte ham hva kommandanten hadde sagt.
2 Kongebok 18:1-37 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)
I det tredje året Hosea, sønn av Ela, var konge i Israel, ble Hiskia, sønn av Akas, konge i Juda. Han var tjuefem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjueni år. Hans mor hette Abi og var datter av Sakarja. Hiskia gjorde det som var rett i Herrens øyne, akkurat som hans ættefar David hadde gjort. Han nedla offerhaugene, slo i stykker steinstøttene, hogg ned Asjera-pælene og knuste kobberslangen som Moses hadde laget. Helt til den tid hadde israelittene ofret til slangen. De kalte den Nehusjtan. Hiskia satte sin lit til Herren, Israels Gud. Det har aldri vært hans like blant alle kongene i Juda som kom etter ham, og heller ikke blant dem som var før ham. Han holdt seg nær til Herren og vek aldri fra ham; han holdt de bud som Herren hadde gitt Moses. Herren var med ham, og han hadde lykken med seg i alt han tok seg fore. Han gjorde opprør mot assyrerkongen og ville ikke tjene ham lenger. Han slo filisterne og tok deres land helt ned til Gasa og bygdene der omkring, både de stedene som hadde vakttårn, og de befestede byene. I kong Hiskias fjerde regjeringsår, det sjuende året Hosea, sønn av Ela, var konge i Israel, rykket assyrerkongen Salmanassar mot Samaria og kringsatte byen. Da tre år var gått, inntok han den. Det var i Hiskias sjette regjeringsår Samaria ble erobret, det niende året Hosea var konge i Israel. Assyrerkongen førte israelittene bort til Assyria og lot dem slå seg ned i Halak og ved Habor, en elv i Gosan, og i byene i Media. Dette skjedde fordi de ikke ville høre på Herren sin Gud, men brøt hans pakt og alle de bud som Moses, Herrens tjener, hadde gitt dem. De ville verken høre eller gjøre det han bød dem. I det fjortende året Hiskia var konge, rykket assyrerkongen Sankerib mot alle de befestede byene i Juda og tok dem. Da sendte Juda-kongen Hiskia bud til assyrerkongen i Lakisj og sa: «Jeg har båret meg ille at. Dra bort fra meg igjen, så skal jeg finne meg i det du pålegger meg.» Assyrerkongen påla Juda-kongen Hiskia å betale tre hundre talenter sølv og tretti talenter gull. Og Hiskia gav ham alt det sølvet som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens slott. På samme tid brøt kong Hiskia gullet av dørene i Herrens tempel og av dørkarmene, som kongen selv hadde overtrukket med gull, og gav det til assyrerkongen. Men assyrerkongen sendte hærføreren, hoffsjefen og kommandanten med en stor hær fra Lakisj mot kong Hiskia i Jerusalem. De rykket fram, og da de kom til Jerusalem, stilte de seg opp ved vannledningen fra Øvredammen, ved veien til Bleikevollen. Der begynte de å rope på kongen. Da gikk slottshøvdingen Eljakim, sønn av Hilkia, ut til dem sammen med riksskriveren Sjebna og kansleren Joak, sønn av Asaf. Kommandanten ropte til dem: Si til Hiskia: Så sier storkongen, Assyrias konge: Hva er det du stoler på, siden du kjenner deg så trygg? Mener du at tomme ord er råd og styrke i krig? Hvem er det du stoler på, siden du har gjort opprør mot meg? Jo, du setter din lit til Egypt, den brukne rørstaven! Når noen støtter seg på den, trenger den inn i hånden på ham og gjennomborer den. Slik er farao, kongen i Egypt, mot alle som stoler på ham. Men hvis du svarer meg: «Det er Herren vår Gud vi setter vår lit til,» da spør jeg deg: Var det ikke hans offerhauger og altere Hiskia tok bort da han sa til folket i Juda og Jerusalem: «Bare foran dette alteret i Jerusalem skal dere bøye dere og tilbe»? Inngå nå et veddemål med min herre, kongen av Assyria: Jeg gir deg to tusen hester hvis du kan skaffe ryttere til dem. Hvordan kan du da drive tilbake en eneste stattholder, en av min herres minste tjenere, du som stoler på Egypt og håper at du skal få vogner og hestfolk derfra? Tror du kanskje jeg har dratt mot dette stedet for å ødelegge det uten at Herren ville det? Nei, det var Herren som sa til meg at jeg skulle dra opp mot dette landet og legge det øde! Da sa Eljakim, Sjebna og Joak til kommandanten: «Tal til dine tjenere på arameisk, for vi skjønner det. Tal ikke judeisk til oss, så folket som står på muren, hører det.» Men kommandanten svarte: «Tror du min herre har sendt meg for å si dette bare til din herre og til deg? Nei, det er like mye til mennene som sitter på muren, de som snart må ete sin egen skitt og drikke sitt eget vann, likesom dere.» Dermed gikk kommandanten fram og ropte med høy røst på judeisk: Hør hva storkongen, Assyrias konge, sier! Så sier kongen: La ikke Hiskia narre dere! For han er ikke i stand til å berge dere ut av min hånd. La ikke Hiskia få dere til å stole på Herren, når han sier: «Herren vil sikkert berge oss. Denne byen skal ikke overgis i assyrerkongens hånd.» Hør ikke på Hiskia! For så sier kongen i Assyria: Slutt fred med meg og overgi dere til meg! Så skal dere få spise, hver av sitt vintre og fikentre, og drikke vann, hver av sin brønn, inntil jeg kommer og tar dere med til et land som ligner deres eget, et land med korn og most, et land med brød og vingårder, et land med oliventrær, olje og honning. Da skal dere ikke dø, men leve! Hør ikke på Hiskia når han lokker dere og sier: «Herren vil nok berge oss.» Har kanskje andre folks guder reddet sine land fra assyrerkongens hånd? Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarvajims, Henas og Ivvas guder? Og hvor er Samarias guder? Har de reddet landet ut av min hånd? Hvem er det av gudene i alle disse landene som har reddet sitt land ut av min hånd? Og så skulle Herren kunne berge Jerusalem! Folket tidde og svarte ikke et ord. For det var kongens ordre at de ikke skulle svare ham. Så kom slottshøvdingen Eljakim, sønn av Hilkia, riksskriveren Sjebna og kansleren Joak, sønn av Asaf, til Hiskia med flerret kappe, og de meldte ham hva kommandanten hadde sagt.