Andre Kongebok 18:1-37

I det tredje regjeringsåret til Hosea, Elas sønn, Israels konge, skjedde det at Hiskia, sønn av Ahas, kongen av Juda, ble konge. Han var 25 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 29 år. Hans mors navn var Abi, Sakarjas datter. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, helt og fullt slik hans far David hadde gjort. Han rev ned offerhaugene, knuste billedstøttene og hogde ned Asjerapælen, og den kobberslangen Moses hadde lagd, knuste han i småbiter. For helt til de dager hadde Israels barn brent røkelse for den og kalt den Nehusjtan. Han satte sin lit til Herren, Israels Gud, slik at det ikke var noen som ham, verken blant alle kongene i Juda som kom etter ham, eller blant dem som hadde vært før ham. For han klynget seg til Herren. Han vek ikke av fra å følge Ham, men holdt Hans bud, dem Herren bød Moses. Herren var med ham. Han hadde framgang overalt hvor han gikk. Han gjorde opprør mot Assurs konge, og han tjente ham ikke lenger. Han la filisterne under seg helt bort til Gaza og grenseområdene der, enten det var et sted med et vakttårn eller en befestet by. I det fjerde regjeringsåret til kong Hiskia, som var det sjuende året til Hosea, Elas sønn, Israels konge, skjedde det at Salmanassar, Assurs konge, kom opp mot Samaria og beleiret den. Da det var gått tre år, inntok de den. Det var i det sjette regjeringsåret til Hiskia, det vil si det niende regjeringsåret til Hosea, Israels konge, at Samaria ble inntatt. Assurs konge bortførte så Israel til Assur og lot dem bo i Halak og ved Habor, Gosanelven, og i byene i Media, for de hadde ikke hørt på Herren sin Guds røst, men de overtrådte Hans pakt og alt det Herrens tjener Moses hadde befalt. De ville verken høre eller gjøre etter dem. I det fjortende regjeringsåret til kong Hiskia kom Sankerib, Assurs konge, opp mot alle de befestede byene i Juda og inntok dem. Da sendte Hiskia, kongen av Juda, bud til Assurs konge ved Lakisj og sa: «Jeg har syndet, vend deg bort fra meg! Uansett hva du pålegger meg, så vil jeg betale.» Assurs konge påla Hiskia, kongen av Juda, 300 talenter sølv og 30 talenter gull. Så ga Hiskia ham alt sølvet som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus. Den gangen lot Hiskia gullet bli revet av dørene i Herrens tempel og fra søylene som Hiskia, kongen av Juda, hadde kledd. Alt ga han til Assurs konge. Deretter sendte Assurs konge tartanen, rabsarisen og rabsaken fra Lakisj med en stor hær mot Jerusalem, til kong Hiskia. De dro opp og kom til Jerusalem. Da de hadde kommet opp, gikk de og stilte seg ved vannledningen fra den øvre dam, som var ved landeveien til Vaskervollen. Da de hadde ropt til kongen, kom Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og historieskriveren Joak, Asafs sønn, ut til dem. Da sa rabsaken til dem: «Si nå til Hiskia: Så sier den store kongen, Assurs konge: ‘Hvilken trygghet har du, som du setter din lit til? Du taler om planer og kraft til strid. Men dette er bare ord. Hvem er det du setter din lit til, siden du gjør opprør mot meg? Se nå! Som stav setter du din lit til et knekket siv, Egypt. Men når en mann lener seg til den, vil den trenge inn i hånden hans og gjennombore den. Slik er Farao, kongen i Egypt, for alle dem som setter sin lit til ham. Men hvis dere sier til meg: ‘Vi setter vår lit til Herren vår Gud’, er det da ikke Hans offerhauger og altere Hiskia har revet ned, han som sa til Juda og Jerusalem: ‘Foran dette alteret i Jerusalem skal dere tilbe’? Derfor vil jeg oppfordre deg til å avlegge et løfte til min herre, Assurs konge, så skal jeg gi deg 2000 hester, hvis du på din side kan skaffe ryttere til dem. Hvordan skal du kunne drive tilbake en eneste embetsmann blant de minste av min herres tjenere, og sette din lit til Egypt for vogner og hestfolk? Er det ikke etter Herrens vilje jeg nå har kommet opp mot dette stedet for å ødelegge det? Herren sa jo til meg: ‘Gå opp mot dette landet og ødelegg det!’» Da sa Eljakim, Hilkias sønn, sammen med Sjebna og Joak til rabsaken: «Tal til dine tjenere på arameisk, for det forstår vi. Men tal ikke til oss på hebraisk mens folket på muren hører på.» Men rabsaken svarte dem: «Er det til deres herre og til dere min herre har sendt meg for å tale disse ordene, og ikke til mennene som sitter på muren, de som må spise sin egen avføring og drikke sin egen urin sammen med dere?» Så sto rabsaken opp og ropte på hebraisk med høy røst. Han talte og sa: «Hør ordene fra den store kongen, Assurs konge! Så sier kongen: ‘La ikke Hiskia narre dere, for han vil ikke kunne fri dere ut fra hans hånd. La heller ikke Hiskia få dere til å sette deres lit til Herren ved å si: «Herren skal sannelig utfri oss. Denne byen skal ikke bli overgitt i Assurs konges hånd.» Hør ikke på Hiskia! For så sier Assurs konge: ‘Betal skatt til meg og slutt fred med meg og kom ut til meg! Da skal dere alle få spise av deres eget vintre og fikentre, og dere skal alle få drikke vann fra deres egen brønn. Slik skal det være helt til jeg kommer og tar dere bort til et land som ligner deres eget, et land med korn og most, brød og vingårder, olivenlunder og honning, så dere skal leve og ikke dø. Men hør ikke på Hiskia, ellers vil han forføre dere til å si: «Herren skal fri oss ut.» Er det vel noen av folkeslagenes guder som i det hele tatt har fridd sitt land ut fra Assurs konges hånd? Hvor er gudene til Hamat og Arpad? Hvor er gudene til Sefarvajim og Hena og Ivva? Sannelig, har de fridd Samaria ut fra min hånd? Hvem er det blant alle lands guder som har fridd sine land ut fra min hånd, så Herren skulle kunne fri Jerusalem ut fra min hånd?’» Men folket tidde og svarte ham ikke med et ord. For kongens bud lød slik: «Svar ham ikke!» Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, kom så til Hiskia med flerrede klær. De fortalte ham rabsakens ord.