Klagesangene 1:1-7

Å, hvor ensom hun sitter, byen som før var ¬så folkerik. Hun som var stor blant ¬folkene, sitter nå som enke. Fyrstinnen blant landene må gjøre tvangsarbeid. Hun gråter sårt om natten, tårene renner på hennes kinn. Blant alle sine elskere har hun ingen som trøster. Alle vennene har sviktet og er blitt hennes fiender. Bort fra landet er Juda ført, ut av nød og tung trelldom. Nå bor hun blant folkene og finner ikke ro. Alle forfølgerne ¬nådde henne igjen midt i trengslene. Veiene til Sion sørger, for det kommer ingen ¬til høytidene. Alle portene i byen er øde, og prestene der må sukke. De unge pikene er bekymret, og selv har hun bitter sorg. Hennes motstandere ¬har makten, fiendene kjenner seg trygge. Herren har latt henne lide fordi hennes synder ¬var mange. Hennes barn ¬måtte gå i fangenskap, de ble ført bort av fienden. Sions datter har mistet all den prakt hun hadde. Hennes stormenn ligner hjorter som ikke finner beite. Kraftløse gikk de av sted foran ham som drev dem. I sin nød og hjemløshet må Jerusalem minnes all den herlighet hun hadde helt fra gammel tid. Men folket falt for fiendehånd, hun hadde ingen til å hjelpe. Fiendene så på henne og lo fordi det var ute med henne.