2. Samuelsbok 5:1-16

Siden kom alle Israels stammer til David i Hebron og sa: «Vi er av samme kjøtt og blod som du. Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel både ut i striden og hjem igjen. Herren har sagt til deg: Du skal være hyrde for mitt folk Israel, du skal være fyrste over Israel.» Så kom alle Israels eldste til kongen i Hebron. Kong David sluttet en pakt med dem der for Herrens åsyn. Og de salvet David til konge over Israel. David var tretti år gammel da han ble konge, og han styrte i førti år. I Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han over hele Israel og Juda i trettitre år. Kongen og mennene hans drog nå til Jerusalem, mot jebusittene som bodde der i landet. Men de sa til David: «Her kommer du aldri inn! Selv blinde og lamme kan drive deg bort.» Med det mente de at der kom David aldri inn. Men David tok likevel Sion-borgen, som nå er Davids-byen. Den dagen sa David: «Hver den som feller en jebusitt – disse lamme og blinde, som hater David – og går opp gjennom vannbærersjakten, han skal være høvding og fører.» Derfor heter det: «En blind og en lam får ikke komme inn i templet.» David slo seg ned i borgen og kalte den Davids-byen. Han bygde rundt omkring, fra Millo og utover. David fikk større og større makt; for Herren, Allhærs Gud, var med ham. Hiram, kongen i Tyrus, sendte noen menn til David. De kom med sedertre og hadde med seg tømmermenn og steinhoggere; de bygde et hus for David. David skjønte at Herren hadde stadfestet hans kongedømme over Israel og løftet hans kongevelde høyt for sitt folk Israels skyld. Etter at David hadde flyttet fra Hebron, tok han seg flere medhustruer og koner fra Jerusalem, og han fikk enda flere sønner og døtre. Dette er navnene på de sønnene han fikk i Jerusalem: Sjammua, Sjobab, Natan, Salomo, Jibhar, Elisjua, Nefeg, Jafia, Elisjama, Eljada og Elifelet.