1. Samuelsbok 18:5-17

David drog ut i krigen, og han hadde lykken med seg i alle de oppdrag Saul gav ham. Derfor satte Saul ham over stridsmennene, og han var godt likt av hele folket, også av Sauls tjenere. Men så hendte det da de kom hjem, da David vendte tilbake etter at han hadde felt filisteren, at kvinnene gikk ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med sang og dans, med trommer, gledesrop og spill. Og mens de spilte og danset, sang de: «Saul slo tusener, men David har slått titusener.» Da ble Saul brennende harm. Han mislikte dette verset og sa: «De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nå mangler det bare at han får kongedømmet.» Fra den dagen så Saul skjevt til David. Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han ble helt fra seg inne i huset, og David spilte på harpen, som han pleide å gjøre hver dag. Saul hadde et spyd i hånden. Han løftet spydet og tenkte: «Jeg vil støte det gjennom David og inn i veggen.» Men David bøyde seg unna for ham to ganger. Da ble Saul redd David; for Herren var med ham, men Saul hadde han forlatt. Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over en fylking på tusen mann. David førte hæren både ut i striden og hjem igjen. David hadde lykken med seg i alt han tok seg fore, for Herren var med ham. Da Saul så at det gikk godt for David, ble han enda mer redd ham. Men hele Israel og Juda holdt av David, for han førte dem både når de drog ut i striden og når de vendte hjem igjen. En dag sa Saul til David: «Her er Merab, den eldste datteren min; henne vil jeg gi deg til kone. Vis meg bare at du er en djerv mann og fører Herrens kriger.» For Saul tenkte: «Jeg vil ikke legge hånd på ham; det skal filisterne gjøre.»