1. Samuelsbok 1:7-20

Slik gikk det år etter år. Hver gang Hanna drog opp til Herrens hus, terget Peninna henne. Da gråt hun og ville ikke spise. Men Elkana, mannen hennes, sa til henne: «Hvorfor gråter du, Hanna, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?» En gang de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens åsyn. Eli, overpresten, satt på sin stol ved dørstolpen i Herrens tempel. I sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt. Hun gav et løfte og sa: «Herre, Allhærs Gud! Dersom du vil se hvor vondt din tjenestekvinne har det, og komme meg i hu og ikke glemme din tjenestekvinne, men la meg få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele livet, og det skal aldri komme rakekniv på hodet hans.» Slik bad Hanna lenge til Herren, og Eli fulgte munnen hennes med øynene. Det var inne i seg hun bad; hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli hun var drukken, og han sa til henne: «Hvor lenge vil du oppføre deg som drukken? Se til å få rusen av deg!» «Nei, herre,» svarte Hanna, «jeg er en ulykkelig kvinne. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket; jeg bare klager min nød for Herren. Hold ikke din tjenestekvinne for en dårlig kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte.» Da sa Eli: «Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om.» Hanna svarte: «Måtte din tjenestekvinne finne godvilje hos deg!» Deretter gikk hun sin vei; hun fikk seg mat og så ikke lenger så sorgfull ut. Neste morgen stod de tidlig opp, bøyde seg og tilbad Herren. Så gav de seg på hjemvei og kom til Rama. Og da Elkana igjen var sammen med sin kone Hanna, kom Herren henne i hu. Før året var omme, ble hun med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel; «for jeg har bedt Herren om ham,» sa hun.

Gratis leseplaner og andakter relatert til 1. Samuelsbok 1:7-20