Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte, kjent med sykdom,
en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han,
våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet,
slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred,
ved hans sår ble vi helbredet.
Vi gikk oss alle vill som sauer,
hver tok sin egen vei.
Men skylden som vi alle hadde,
lot HERREN ramme ham.
Han ble mishandlet,
han ble plaget,
og han åpnet ikke munnen,
lik et lam som føres bort for å slaktes,
lik en sau som tier når den klippes,
og han åpnet ikke munnen.
Etter fengsel og dom ble han tatt bort.
Men hvem i hans tid tenkte på
at han ble utryddet av de levendes land
fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?
Da han var død, fikk han sin grav
blant urettferdige og hos en rik,
enda han ikke hadde brukt vold
og det ikke fantes svik i hans munn.
Det var HERRENS vilje å knuse ham med sykdom.
Når hans liv er gitt som skyldoffer,
skal han se etterkommere og leve lenge.
Ved hans hånd skal det lykkes, det HERREN vil.
Etter sin nød skal han se {{lys}},
han skal mettes ved sin innsikt.
Min rettferdige tjener
skal gjøre de mange rettferdige,
han har båret deres skyld.
Derfor gir jeg ham del med de mange,
med de mektige deler han bytte,
fordi han tømte ut sitt liv til døden
og ble regnet blant lovbrytere.
Han tok på seg de manges synd
og ble rammet i stedet for lovbrytere.
Bibelappen
Bibelappen for barn
