1. Samuelsbok 18:5-17

David dro ut i krigen, og han hadde lykken med seg overalt hvor Saul sendte ham. Derfor ga Saul ham kommando over sine krigere. Hele folket beundret ham, også Sauls menn. Da hæren kom hjem etter at David hadde felt filisteren, kom kvinnene syngende og dansende ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med trommer, gledesrop og triangelspill. Mens de danset, sang kvinnene: «Saul slo tusener, men David slo titusener.» Da ble Saul brennende harm. Han mislikte disse ordene og sa: «De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nå mangler han bare kongsmakten!» Fra den dagen så Saul skjevt til David. Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han ble helt fra seg inne i huset, og David spilte på harpen, som han gjorde hver dag. Saul hadde et spyd i hånden. Han kastet spydet mot David og tenkte: «Nå spidder jeg ham til veggen.» Men David bøyde seg unna for ham to ganger. Da ble Saul redd David; for HERREN var med ham, men Saul hadde han veket fra. Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over tusen mann. David førte hæren ut i kamp og hjem igjen. David lyktes med alle sine oppdrag, for HERREN var med ham. Da Saul så at det gikk godt for David, ble han enda mer redd ham. Men hele Israel og Juda holdt av David, for det var han som førte dem ut i kamp og hjem igjen. En dag sa Saul til David: «Her er Merab, den eldste datteren min. Henne gir jeg deg til kone. Vis meg til gjengjeld at du er en djerv mann og fører HERRENS kriger.» For Saul sa til seg selv: «Jeg vil ikke legge hånd på ham; det skal filisterne gjøre.»