Markus’ evangelium 6:45-56

Med det samme beordret Han sine disipler til å gå i båten og dra i forveien til den andre siden, til Betsaida, mens Han sendte folkemengden av sted. Da Han hadde tatt avskjed med dem, gikk Han opp i fjellet for å be. Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og Han var alene på land. Han så at de strevde med å ro, for de hadde motvind. Omkring den fjerde nattevakt kom Han til dem, gående på sjøen, og skulle til å gå forbi dem. Da de så Ham gå på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek opp, for alle så Ham og ble skrekkslagne. Men Han talte straks med dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er Jeg. Vær ikke redde!» Så gikk Han opp i båten til dem, og vinden la seg. De ble helt fra seg av forskrekkelse og slått av undring. De hadde nemlig ikke forstått det med brødene, for deres hjerter var blitt harde. Da de hadde krysset sjøen, kom de til Gennesaretlandet og kastet anker der. Da de kom ut av båten, kjente folket Ham fort igjen. De sprang omkring i hele området og begynte å bære de syke på senger til de stedene de hørte at Han var. Hvor Han enn kom, til landsbyer, byer eller bygder, la de sine syke på torgene og tryglet Ham om at de måtte få røre ved kanten av kappen Hans. Og enhver som rørte ved Ham, ble helbredet.

Gratis leseplaner og andakter relatert til Markus’ evangelium 6:45-56