Klagesangene 3:1-24

Jeg er mannen som har sett elendigheten under Hans vredes stav. Han ledet meg, men lot meg vandre i mørke og ikke i lys. Sannelig, mot meg har Han vendt sin hånd igjen og igjen, hele dagen. Han ødela mitt kjøtt og min hud og brøt i stykker mine bein. Han beleiret og omringet meg med bitterhet og slit. Han lot meg leve på mørke steder, lik dem som døde i eldgammel tid. Han har murt meg inne, så jeg ikke slipper ut. Han la tunge bronselenker på meg. Selv når jeg skriker og roper, lukker Han min bønn ute. Han har stengt mine veier med murer av tilhogd stein. Han har gjort stiene krokete for meg. Han har vært for meg en bjørn som ligger på lur, som en løve i bakhold. Han ledet meg på avveier og rev meg i filler. Han lot meg ligge forlatt. Han spente sin bue og stilte meg opp som mål for pilen. Han lot pilene fra sitt kogger trenge inn til mine nyrer. Jeg har blitt til latter blant hele mitt folk, deres spottevise for alle dager. Han mettet meg med bitre vekster, Han ga meg malurt å drikke. Han knuste mine tenner med småstein og trykket meg ned i støvet. Du har støtt min sjel bort fra freden, jeg glemte det gode. Jeg sa: «Min styrke og mitt håp til Herren er tapt.» Husk min elendighet og mitt omflakkende liv, malurten og gallen! Min sjel husker det sannelig ennå og faller sammen i meg. Men dette vil jeg igjen legge meg på hjertet, derfor håper jeg. Det er Herrens miskunn at det ikke er ute med oss, for det er ikke slutt på Hans barmhjertighet. Den er ny hver morgen. Stor er Din trofasthet. «Herren er min del», sier min sjel, «derfor håper jeg på Ham.»